For mye Pride?

English translation below.

Scenario: To barn, la oss kalle dem Lise og Emma. Lise har 64 leker. De ble innkjøpt før hun ble født. Mange av dem leker hun aldri med engang, for hun har glemt at hun har dem. 
Emma har tre leker. De er hjemmelaget og litt slitt, men Emma er veldig stolt av dem og liker å snakke om dem og vise dem fram. 
De voksne syns det blir litt for mye med disse lekene til Emma og vil at hun skal sette dem vekk og ikke gjøre sånt nummer ut av dem. Når de hører at Emma ønsker seg enda flere leker, syns de det går helt over styr. Kan ikke Emma være litt mer som Lise? Lise maser aldri om flere leker.

Helt ærlig: sånn høres det ut for meg når streite mennesker klager over å få Pride trøkket ned i halsen. Kontekstløst, historieløst og viljeignorant. 


Dette innlegget er til disse menneskene. Krass innledning til tross så har jeg lyst til å forstå dere. Dere er overalt, og kjenner nok på et behov for å vite at dere også er normale (blunkefjes her). Samtidig har jeg et kraftig inntrykk av at det er en del ting dere vet for lite om, eller ikke har tenkt nok på. Jeg håper i alle fall det. Alternativet er at vi har et ubehagelig sprik i menneskesyn, og det stemmer ikke overens med "jeg har ingenting imot skeive"-refrenget til mange på høyresida.

Her er mine svar til ting jeg gjentatte ganger har hørt dere si og sett dere poste offentlig.

1. Må vi få Pride "tredd over hodet" hele tida?

For det første: jeg tror ikke dere fatter at vi som er skeive får heteronormativitet tredd over hodet hver eneste dag fra vi blir født. Ciskjønnet han-og-henne-kjærlighet presenteres som det mest grunnleggende, og alt annet er litt ekstra, litt snodig, litt annerledes, litt viktig å dra fram som en slags oppfølger. Man må ut av skapet - man er cis og hetero til det motsatte er bevist. Selv om vi begynner å bli vant til det nå, så er normalisering av det reelle mangfoldet fortsatt ganske nytt. Homofili ble avkriminalisert i Norge for bare 50 år siden, og den kjønnsnøytrale ekteskapsloven fyller 12 i år.

Det er kanskje fordi det er så pass ferskt at det oppleves så påtrengende hos noen av dem det ikke angår personlig. Men de aller fleste skeive personer i dag har i en eller annen utstrekning kjent marginalisering og diskriminering på kroppen. I beste fall fra fremmede på nett, i verste fall fra nærmeste familie. I beste fall en sjelden gang, i verste fall konstant. I beste fall har vi blitt utelatt eller misforstått, i verste fall har vi opplevd mishandling og vold. 

Poenget mitt er at man burde ikke trenge mer enn en grunnleggende kjennskap til historien bak skeivhet og Pride for å skjønne hvorfor dette er en viktig markering. Enhver gruppe som har blitt utsatt for det omfanget av psykisk og fysisk vold skeive har igjennom tidene, burde kunne til å velte seg i retten til å være synlig og trygg. Vi snakker om det fordi vi ikke tar det for gitt - fordi det ikke er en realitet overalt. Vi krever å ta opp plass fordi vi har for lengst lært at hvis ikke vi tramper hardt, så får vi ikke sjansen. 

2. Det er lettere å skifte kjønn enn å skifte navn nå om dagen. Galskap

Hvis "skifte kjønn" her dreier seg om medisinsk transition med hormoner og så videre: har du faktisk snakket med noen som har hatt, eller ønsker å få, kjønnsbekreftende behandling? At dette er så lett tilgjengelig, døra åpen og easy peasy, er en myte. Hindrene er mange. Ta det helt med ro. 

Men ja, det å endre presentasjon og pronomen er "lett" i den forstand at det er bare å gjøre det når som helst uten noen andres tillatelse. Hvorfor er det så fælt, da? Hvem skader det? 

3. Skeivhet blir overnormalisert av alt dette oppstyret. Det blir trendy å være homo og trans.

"For mye normalisering" har litt samme klang som "for mye likestilling". Snu det til den andre siden og du får: "skal vi ikke ha litt undertrykking engang?"

Det later til å rå mye frykt rundt at unge faktisk skal ha lyst til å være skeiv, noe jeg ikke ser den store tragedien med. Det er ikke sånn at skeivhet er nødt til å være et kors å bære. At kids tror de er cis og/eller hetero for så å oppdage at dette ikke stemmer, regnes gjerne som et klassisk forløp i jakten på egen identitet. Så hvorfor er det krise om streite folk testkjører skeivhet en stund? 

Her dras det spesielt inn personer som opplever anger etter kjønnsbekreftende behandling og operasjoner. Disse skal selvfølgelig tas på alvor! Men la oss ikke glemme at dette er unntaket, ikke regelen, og at kjønnsbekreftende behandling bokstavelig talt redder liv. 

4. Barn skal ikke trenge å forholde seg til alt dette.

Dette har jeg allerede skrevet om. Kort oppsummert: Mange barn er skeive. De barna som ikke er skeive, kjenner barn (og voksne) som er skeive. Alle disse - altså alle barn - behøver å vite at skeive mennesker fins og er normale og bra. Skeivhet er ikke tabu og voksent.

5. Hvorfor får Pride kjøre på som vanlig, mens 17. mai måtte innstilles?

Her er jeg faktisk i praksis enig. Prideparaden i Trondheim (som jeg alltid deltar i) ble avlyst i fjor, til ingens store overraskelse. Det er fullt mulig å gjennomføre en sosialt distansert markering. 

Samtidig holder ikke sammenligningen helt mål for min del. Pride og 17. Mai har ikke samme bakgrunn når det gjelder menneskerettighetsspørsmål og mangfoldssolidaritet. De står ikke likt når det gjelder kamper å kjempe. Likevel, her er jeg, skeiv, og jeg syns også paraden burde innstilles fram til Norge er mer eller mindre fullvaksinert. 

6. Venstresida er godhetstyranner som gjør det umulig å kritisere Pride uten å bli kalt homofob. Det går ikke an å ta opp noen ting lenger. 

I utgangspunktet kan du ikke erklære at du skulle ønske vi som samfunn ikke var så tydelige på at vi aksepterer skeive - og så forvente at ingen skal ta det ille opp. Da bør du være i stand til å forklare veldig godt hvorfor dette ikke er et uttrykk for manglende eller betinget aksept. 

Samtidig er jeg enig i at det er behov for takhøyde nok til at spørsmål kan stilles. Det burde være mulig å innrømme at man ikke skjønner hvorfor noe er viktig, uten å få hat. Det ER enkelte på venstresida som er så opptatt av å ferske folk i mangelfull ordbruk at det koker bort det faktiske innholdet, og som nekter å gi folk rom til å spørre, lære, eller gjøre feil. Dette hjelper ingen.

Det er imidlertid viktig å vite at genuine nazister og andre høyreekstreme har masse kompetanse i å uskyldiggjøre ideologiene sine med kodeord og snille fraser. Mange av dem har en langt mer stueren retorikk enn Sylvi Listhaug, fordi de vet at ingen vil høre på dem om de innrømmer at de drømmer om en hvit etnostat. Nettopp derfor er mange av oss skeptisk med en gang debatten heller i retning "det er nok ikke bare bra med likeverd".

Pride er et eksempel på arbeid som tvers igjennom handler om å løfte opp marginaliserte stemmer og fremme aksept og likestilling. Så ja - det er et ømt tema, og du må regne med at folk ikke blir glade når du som outsider stiller deg kritisk til konseptet. "Det går ikke an å ta opp ting" har en tendens til å egentlig bety "oppførselen min har ubehagelige konsekvenser og det orker jeg bare ikke". Du ga kritikk. Du risikerer å få feedback. Deal with it.

7. Det fins skeive folk også som er skeptiske til Pride.

Så overlat ordet til dem, da.  




English:

Scenario: Two children, let's call them Lisa and Emma. Lisa has 64 toys. They were bought for her before she was born. She doesn't even play with some of them, because she doesn't remember that she has them.
Emma has three toys. They're home-made and a little worn, but Emma is very proud of them and likes to talk about them and show them off.
The grownups think Emma is overdoing it a bit with those toys. They would like her to put them away and not make such a fuss over them. When they hear that Emma wishes for even more toys, they think things have gotten out of hand. Can't Emma be a bit more like Lisa? Lisa never asks for more toys.

Honestly: this is how it sounds to me when straight cis people complain about having Pride shoved in their faces. Disconnected from context and history, and willfully ignorant.

This post is for those people. Despite the crass introduction, I would like to understand you. You are everywhere, and probably feeling a need to know that you guys are normal too (winky face emoji here). All the same, I'm getting the impression that there are some things you don't know enough about, or haven't considered. I certainly hope so. The alternative is that we have a deeply uncomfortable divide in our view of humanity, and that doesn't add upp with the right's frequent chorus of "I have nothing against queer people".

Here are my responses to things I repeatedly hear you say and see you post publicly.

1. Must we have Pride shoved down our throats all the time?

First of all: I don't think you're comprehending that those of us who are queer, get heteronormativity shoved down our throats every day from birth. Cis him-and-her-love is presented as the fundamental way, and anything outside of that is a little extra, a little weird, a little different, a little important to pose as a sort of sequel. One must come out of the closet - you're cis and straight until proven otherwise. Even though we are getting used to it, the normalization of the real diversity in the world is still pretty new. Homosexuality was decriminalized in Norway only 50 years ago, and the gender-neutral marriage law has reached the unimpressive age of 12.

Possibly because it's so fresh, those unaffected by these issues find it all a bit in-your-face. But the fact remains, most queer people alive today have been subjected to some kind of marginalization and discrimination. Best case scenario, it's from a stranger online, worst case close family members. Best case just once or twice, worst case constantly. At best we've been left out or misunderstood, at worst, targeted by abuse and violence.

My point is that you shouldn't need more than a basic knowledge of the history behind the LGBT community and Pride, to understand why this is an important event. Any group that has been put through the extent of mental and physical violence that LGBT people have through the ages, should be able to bask in the right to be visible and safe. We talk about it because we don't take it for granted - because it isn't the reality everywhere on earth. We demand the right to take up space because we've long since learned that if we don't shout out loud, we get silenced.

2. It's easier to change your gender than to change your name these days. Insane

If "changing your gender" is meant to refer to medically transitioning through hormones and so on: have you actually spoken to anyone who has done that, or wishes to? The idea that the door is open and this is an easily accessible process is a myth. There are so many hoops to jump through. Calm all the way down.

But yes, changing how you present and the pronouns you use, is "easy" in the sense that one can just go ahead and do it at any time, without anybody else's permission. Why is that so dreadful? Who is that hurting?

3. Queerness gets over-normalized by all this fuss. It's becoming trendy to be gay and trans.

"Too much normalization" has the same ring to it as "too much equality". Flip it over and you've got: "Aren't we gonna have even a little bit of oppression?"

There seems to be a lot of fear around the idea of young people actually wanting to be queer, and I honestly don't see the great tragedy here. Queerness doesn't have to be a cross to bear. Kids thinking they're cis and/or straight and then discovering they aren't, is usually considered a natural progression for queer kids searching for their identity. So what's the big deal if some straight kids take queerness for a test drive?

This is where people like to hold up the individuals who feel remorse after gender-affirming surgery and hormone therapy. They should of course be taken seriously! But let's not use them as an excuse to forget that this is the exception, not the rule, and that gender-affirming treatment literally saves lives.

4. Children shouldn't have to be exposed to all of this.

I've already written about this one. Tldr; Many kids are queer. The kids that aren't queer, know queer kids (and adults). All of them - literally all children - need to learn that LGBT people are real and normal and good. Queerness isn't taboo or adult. 

5. Why are we doing Pride when 17. mai was cancelled?

I actually somewhat agree with this one. The Trondheim Pride parade, which I always attend, was cancelled last year, to no-one's great surprise. It's totally possible to do a socially distanced digital event. 

I don't quite buy the comparison, however. Pride and 17. mai do not have the same background when it comes to human rights issues and solidarity in diversity. They're not equals when it comes to battles to be fought. And yet, here I am, queer, and I too think the parade should not take place until the country is, by and large, fully vaccinated.

6. The left is a tyranny of kindness, making it impossible to criticise Pride without getting called homophobic. You can't say anything anymore.

You really can't declare that you wish we as a society weren't so clear about accepting LGBT people, AND expect no one to be bothered by it. If you do you should be able to explain why this isn't an expression of lacking or conditional support.

At the same time, I agree that there needs to be space for doubts and questions. It should be possible to admit that you don't understand why something is important, without getting hate. There are people on the left who are so caught up in policing speech that the actual content of a debate gets lost, and who refuse to give people the chance to ask, learn, or misstep. This helps no one. 

But it's important to know that literal nazis and other right-wing extremists have perfected the art of sanitizing their ideologies with dog-whistles and pretty wording. Many of them have a much more innocent rhetoric than Sylvi Listhaug, because they know nobody will listen to them if they actually admit to dreaming of a white ethnostate. Because of this, many of us are indeed sceptical as soon as the debate crosses into a "let's not overdo it with the equal rights" direction.

Pride is an example of work that's inherently about lifting up marginalized voices and promoting acceptance and equality. So yes - it's a sore topic, and you're just gonna have to expect people to not be happy when you, an outsider, are critical about the concept. "You can't say anything" has a tendency to mean "my behavior has uncomfortable consequences and I'm not having that". You gave criticism. You might get feedback. Deal with it. 

7. There are queer people who are sceptical of Pride, too.

Then please pass the mic to them.