Om aktivisme, empati og kampvilje

 English translation below.

Alle oss i venstreaktivisme-sfæren pendler kontinuerlig mellom to ytterpunkter, er mitt inntrykk.

Side 1, som vi kan kalle venstrediplomatene: Vi må ikke være så militante og aggressive. Det har vi prøvd nå, og det funker ikke. Vi må ikke håne dem som er uenige med oss, men strekke ut ei hånd og prøve å bygge forståelse. Når vi bygger broen lang nok vil vi alle til slutt stå på samme side. Vi vinner ikke allierte ved å rase, tolke alt i verste mening, og spille skittent. Vi må anerkjenne at ting er mer komplisert enn bare rett og galt, og snakke sammen om det. Det er på tide å prioritere en radikalt empatisk tilnærming til politikk og aktivisme.

Side 2, som vi kan kalle venstresoldatene: Vi må ikke være så ryggesløse og føyelige. Det har vi prøvd nå, og det funker ikke. Vi må ikke stryke opposisjonen med hårene hele tida, men stå for det vi mener og tale makta midt imot. Vi kan ikke kjempe for det som er riktig hvis alle prinsippene våre kan forhandles bort. Vi burde engasjere dem som sitter på gjerdet fremfor å prøve å overbevise hardbarkede motstandere. Vi må anerkjenne at en viss moralsk kodeks er helt nødvendig og enkelte ting er rett og slett galt - så galt at det er uetisk i seg selv å skulle ta dem opp til debatt. Det er på tide å prioritere en samlet front og sterke kjerneverdier.

Først av alt må det sies at disse er sider på et meget bredt spektrum og ikke et binært enten/eller (det er som regel sånn her i verden). Men jeg har observert disse greiene lenge nok til å kunne påstå at det er to litt distinkte tendenser her, distinkte nok til at vi kan snakke om dem slik.

Deretter vil jeg si at jeg identifiserer meg veldig med begge sidene. Jeg vipper mellom dem fra dag til dag, år til år og sak til sak. Det gjør at jeg alltid har en følelse av å kanskje velge feil tilnærming når jeg uttaler meg om noe.

Det er ikke til å komme bort fra at å vinne fram politisk (i alle fall i et noenlunde fungerende demokrati) handler om tall. Vi må være mange nok skal vi sette dagsordenen. Da må det være mulig – helst til og med rimelig enkelt - for folk som ikke er enig med oss, å bli enig med oss.

Det er heller ikke til å benekte at folk generelt vil heller bli møtt med vennlighet og interesse enn å bli kjeftet på. Jeg har mange ganger sett mine meningsfeller gå i strupen på noen som nok ikke fortjente det – og jeg har tatt meg selv i å bli unødvendig defensiv i møte med velmente spørsmål. Vår natur er å søke trygghet, og vi føler oss tryggere blant folk som er greie mot oss enn blant folk som ikke er det. Vi har en tendens på venstresida til å synes at en høy moral er sin egen belønning, men vi er alle mennesker. Mennesker har behov for samhold og omsorg i tillegg, uavhengig av hvorvidt vi anses å fortjene disse tingene. Fluer, honning, eddik.

Jeg skulle gjerne sett at alle bestandig satte kampen for menneskeverd, mangfold og rettigheter foran egen velstand og komfort, men de færreste kan det. Jeg lykkes ikke med det selv. En politikk som baserer seg på at folk skal være engler, er ikke bærekraftig. Folk er folk, på godt og vondt. En god del vondt.

I samme tråd kan man imidlertid heller ikke forvente at sårbare mennesker bestandig skal sette kald logikk, forståelse og strategi først. Det fins gode grunner til å være sint, og det fins masse historisk grunnlag for å bruke utbredt sinne til å presse frem forandring. Vi har hatt mange og lange rettighetskamper i fortida, og ingen av dem ble kjempet eller vunnet med tålmod og vennlig diskusjon. For å parafrasere Matt Bernstein: Stonewall-opprøret var ikke en e-post. Noen ganger har vold virkelig vært siste og eneste mulighet.

Jeg prøver å bestandig møte folk med respekt og velvilje. Men hvor langt strekker mitt ansvar seg for å være høflig og fordøyelig, hvis den andre parten er det stikk motsatte og i tillegg forfekter et forkastelig menneskesyn? Kommer det ikke et punkt hvor jeg har lov til å erkjenne at den jeg diskuterer med ikke er åpen for det jeg ellers kunne hatt av overbevisningskraft? Vil det ikke da være viktigere at jeg er tydelig på hva jeg mener og tar i forsvar dem som rammes av umenneskeliggjørende ideologier?

Jeg forstår innmari godt at amerikanere som nå rammes av galskapen til Trump føler seg sviktet av landsfeller som stemte på ham. Jeg skjønner at de kjenner intens skadefryd når disse også opplever de samme negative konsekvensene. Jeg skjønner at hvis du har jobbet hardt i ti, tjue, tretti år for å gjøre samfunnet mer likestilt og bekjempe fordommer mot minoriteter, og nå må ta innover deg en Trump-termin nummer to, kan det føles fullstendig meningsløst å fortsette å prøve å nå ut til folk – og meget berettiget å le rått av GOP-velgere som oppdager at de har skutt seg i foten.

Og jeg kjenner selv at jeg orker ikke ta etiske spørsmål langt nok ut av ligningen til aldri å føle forakt. Jeg vet, jeg ser, at det er masse folk der ute som fordømmer annerledeshet. Som stemmer fram despoter og kvinnehatere. Som bevisst diskriminerer og ekskluderer. Og jeg klarer ikke å føle at de bare har et annet syn på ting enn meg. Jeg syns oppriktig at de har et feilaktig, dårlig, skammelig syn på ting. En moralsk skavank som jeg ikke kan respektere i sin nåværende form. 

Videre fins det så visst ting jeg ikke akter å diskutere. Noen saker har virkelig ikke mer enn én relevant side å bli sett fra, for eksempel: Folkemord er galt. Å drepe barn er galt. Ferdig.

Vi kan ikke forvente upåklagelige etiske prinsipper i ekte mennesker, men heller ikke endeløs tålmodighet med det utålelige. Så hva nå?

Jeg tror en av ulempene med fremgang er at den går så fryktelig sakte at vi ofte ikke ser den. Det er uhyre sjelden at én person skaper merkbar endring, eller at store ting skjer over natta. Ting blir bare stadig ørlite grann bedre, og tidvis også litt verre igjen før de rykker videre. Har du vært venstrediplomat en stund vil du uunngåelig føle at det ikke nytter, og gå over til å bli venstresoldat – og omvendt.

I virkeligheten tror jeg 1) begge deler nytter på sin måte, og 2) at det er mulig å finne en dugelig balanse. Å vurdere fortløpende, fra situasjon til situasjon, hvordan best bli hørt. Man kan være både sint og empatisk uten at det ene forkludrer det andre. I de fleste tilfeller vil jeg påstå at det er en slags kombinasjon som trengs. 

Det jeg tror er bortkastet tid:
- intern flisespikking og debatt om den beste retoriske strategien, når det går fint an å kjøre mer enn én av gangen
- å prøve å bli den perfekte aktivist før man tar stilling til noe
- å prøve å skape et enkelt og allment regelverk for noe av dette
- å appellere til det gode i de aller verste
- å stille seg selv i sentrum

Det jeg tror er god bruk av tid:
- å tilegne seg kunnskap fra gode, varierte kilder og aldri slutte
- oppmøte
- diskurs utenfor skjermen
- praktisk og økonomisk innsats
- å lære å skjelne trolling og hets fra dårlig formulerte spørsmål og ren uvitenhet.
- omsorg og solidaritet med dem som trenger det. Positiv energi oppi alt
- å starte i sin egen nærmeste krets
- å bygge seg et robust ego, et som tåler å ta feil, å stille spørsmål, å ta imot spørsmål, å lære nye ting, å tenke kollektivt, å være ydmyk når det behøves
- å ta vare på sin egen psykiske helse

Sannheten er at det er vondt å gå omkring og håpe og prøve å få til en litt mindre fæl verden. Man blir ofte skuffet og stadig gjort narr av. Det frister noen ganger å bare være en av dem som ikke bryr seg.

Dessverre/heldigvis bryr jeg meg. Og forhåpentligvis vil enda flere begynne å bry seg litt mer i løpet av min levetid. Kanskje jeg til og med kan bidra til at de gjør det. Museskritt er bedre enn ingenting.

English:
It’s my impression that we - leftists - are forever moving back and forth between two modes of thinking.

Side 1, which we might call the leftist diplomats: We have to stop being so militant and aggressive. We’ve tried that long enough and it’s not working. We mustn’t shame those who disagree with us, but reach out and try to build understanding. If we build the bridges long enough we’ll all be on common ground in the end. We will not win any allies by raging, reading everything in bad faith, and playing dirty. We must recognize that some things are more complicated than strictly right or wrong, and talk about them. It’s time to prioritize a radically empathetic approach to politics and activism.

Side 2, which we might call the leftist soldiers: We have to stop being so spineless and gentle. We’ve tried that long enough and it’s not working. We mustn’t constantly flatter the opposition’s ego, but stand by our opinions and speak up against the power structures. We can’t fight for what’s right if all our principles are negotiable. We should appeal to fence-sitters rather than try to sway any hardcore opponents. We must recognize that some fundamental moral code is necessary, meaning there are some things that are unequivocally wrong - so wrong that it's unethical in itself to debate them. It’s time to prioritize a united front and strong core values.

First of all let me say that these are sides on a very broad spectrum and not a binary either/or (this goes for most things in this world). But I’ve observed this phenomenon long enough to say with some confidence that there are two distinct tendencies here, distinct enough that we can talk about them as such.

Secondly I will say that I very much identify with both sides. I swing between them from day to day, year to year, issue to issue. It gives me a feeling of maybe always choosing the wrong approach when I voice my opinion on something.

We can’t deny the fact that politics (in a fairly functioning democracy, at least) is a numbers game. We have to be enough people if we want to make changes. That means it has to be possible – preferably even quite easy – for people who don’t agree with us, to start agreeing with us.

We also can’t deny that people in general prefer being met with friendliness and interest to being yelled at. I’ve seen many a fellow leftist blow up at people who hardly deserved it, and I’ve more than once caught myself getting unnecessarily defensive in the face of benign questions. It’s in our nature to seek out safety, and we feel safer with people who are nice to us than with people who aren’t. We have a tendency on the left to view the moral high ground as its own reward, but we’re all humans. Humans need and crave community and kindness as well, whether or not we’re deemed deserving of those things. Flies, honey, vinegar.

It would be grand if everyone always put the fight for human dignity, diversity and equal rights ahead of their own prosperity and comfort, but the overwhelming majority can’t really do that. I certainly don’t pull it off. Politics that are based on people being angels aren’t viable. People are people, for better or worse. Oftentimes worse.

On that note, however, we also cannot expect targeted people to always put cold logic, understanding, and strategy ahead of every other response. There are a lot of good reasons to be angry, and there’s plenty of historical basis for using widespread anger to force positive change. There have been many social justice movements in the past, and none of them were fought or won with patience and pleasant discussion. To paraphrase Matt Bernstein: Stonewall was not an e-mail. There have been times when actual violence was the only remaining option.

I try to always meet people with respect and good faith. But how far does my responsibility to be polite and digestable reach, if the other party is the complete opposite and also espouses revolting, eugenicist views? Is there not a point where I’m entitled to acknowledge that the person I’m discussing with simply isn’t open to whatever powers of persuasion I may possess? Would it not, then, be more important for me to be direct in my opinions and speak in defense of the people targeted by dehumanizing ideologies?

I can understand very well that Americans now suffering under Trump’s cruel mayhem feel betrayed by their fellow countrymen who voted for him. I understand that they may feel deep schadenfreude when those same people also suffer the same negative consequences of that vote. I get that if you’ve worked hard for ten, twenty, thirty years to make society more equal and minimize discrimination and bigotry, and here you are now, watching a second Trump term unfold, it may seem utterly pointless to keep trying to reach people – and more than justified to laugh and take pleasure in watching GOP voters discover that they shot themselves in the foot.

And just for myself, I know I am not willing to sidestep ethical questions often enough to never feel contempt. I know, I can see, that there are loads of people out there who malign people that are different from them. Who vote for woman-hating despots. Who intentionally discriminate and exclude. And I’m not able to feel that they simply have different views on things than I do. I genuinely think they have misplaced, wrong, shameful views on things. A moral shortcoming that I can’t respect in its current form.

There are also things I plainly will not have a discussion about. Some things can truly only be seen from a single relevant angle. For instance: Genocide is wrong. Murdering children is wrong. The end.

We can’t expect impeccable ethical principles from real people, but we can’t expect endless patience for the unacceptable either. So what now?

I think one of the downsides to progress is that it’s mostly so glacially slow that we can’t see it. It’s extremely rare for a single person to create noticeable change, or for big things to happen overnight. It all just gets incrementally better, and sometimes also a bit worse again before it keeps moving. If you’ve been a leftist diplomat about it for a while, you’ll inevitably feel like it’s no use, and decide to be more of a leftist soldier – and vice versa.

In reality I think 1) that both approaches are useful in their own way, and 2) that it’s possible to find a helpful balance. To consider as you go, from situation to situation, how best to get heard. One can be both angry and empathetic without one getting in the way of the other. I’d argue some combination of the two is necessary in most cases.

What I do think is a waste of time:
- Leftist infighting and debate about which rhetoric and which strategy is better, when there’s no need to pick just one
- Trying to become the perfect activist before engaging with an issue
- Trying to create a simple, universal set of rules for any of this
- Appealing to the best in the very worst
- Centering oneself

What I think is a good use of time:
- Acquiring knowledge, from good and diverse sources, and never stopping
- Showing up in person
- Discourse outside the internet
- Practical and economic efforts
- learning to differentiate trolling and hatemongering from poorly worded questions and simple ignorance.
- Care and solidarity with those who need it. Positive energy amidst everything
- Cultivating a robust ego, one that can handle being wrong, to ask questions, to take questions, to learn new things, to think collectively, to be humble when needed
- Tending to one’s mental health

The truth is, it’s painful to go about the world with hope and try to make it less horrid. You’re often disappointed and frequently made fun of. It’s tempting, sometimes, to just be one of those people who don’t much care.

Unfortunately/luckily, I do care. And hopefully more people will start caring some more during my lifetime. Maybe I can even contribute to that. Baby steps are better than standing still.