Folkemordet i Palestina

English translation below.

Det er jo mye å si. Palestinerne sier det. Aktivistene sier det. Media sier det litt, iblant, kanskje, hmm, sånn passe. Noen av politikerne er nesten inne på det. Og så er det Israel-siden, som veksler mellom astronomiske skylapper, blanke løgner, og sjokkerende grusomhet. 

Jeg har ingenting nytt å legge til når det gjelder å sette ord på situasjonen og politikken. Jeg oppfordrer herved til å åpne sosiale media og følge palestinske profiler, samt profiler som aksjonsgruppe for Palestina, Palestinakomiteen der du bor, og Freedom Floatilla Coalition. Jeg oppfordrer til å donere til for eksempel PCRF (link). Jeg oppfordrer til å delta i boikott av relevante varer og tjenester. Jeg oppfordrer til å møte opp på demonstrasjoner. Jeg oppfordrer til å dele informasjon og underskriftskampanjer på nett. Jeg oppfordrer til å gjøre det du kan selv når det ikke føles som om det utgjør noe særlig. 

Utover det vil jeg bare snakke om empati i dette innlegget. Jeg skjønner ikke hvor den har blitt av. 

Her sitter jeg, i mitt lune hjem, som ingen ventes å bombe til grus. Jeg har en mann jeg elsker som etter all sannsynlighet vil komme trygt og uskadet hjem fra jobb i dag. Den ene katten min ligger i en solflekk og dormer. Verken hun eller jeg skal sulte ihjel eller brenne inne. Jeg har god og næringsrik mat tilgjengelig når jeg blir sulten. Jeg har en varm seng å sove i. Jeg har folk jeg er glad i som også bor i lune hjem og som ikke blir skutt på. Ingen av barna i nabolaget har fått armen sprengt vekk, hodet revet av, eller sett søsknene sine dø fremfor seg. 

Palestinerne lever og dør i et menneskeskapt helvete som knapt kan beskrives. Og det virker som om vi andre - i alle fall mange nok av oss - bare aksepterer det på et vis. Betrakter det som om det var et værfenomen, naturlig og uunngåelig, litt synd, men sånn er det bare. Vi kan jo ikke gjøre noe med det.

Det føles så oppbrukt å si "tenk om det var deg og dine." Både fordi alle har hørt det før, og fordi vi burde kunne bry oss om folk og dra kjensel på urett også når vi ikke kan knytte det opp mot vår egen tilværelse. Men sånn er vi. Vi forstår andres smerter, redsler og kjærlighet best igjennom vår egen. Og i det siste syns jeg for mange skrur av den egenskapen.  

Tenk om det var deg og dine?
Tenk om du aldri mer fikk prate og klemme og tulle med barnebarna dine, fordi de ligger knust under en steinhaug. Tenk om du var nødt til å se ditt spebarn visne vekk av sult, bli fjern i øynene og slutte å puste. Tenk om du aldri mer fikk holde rundt din mor og far, fordi de ble skutt på åpen gate. Du sitter der mens de blør ihjel. Personen som skjøt dem ler og poster selfies senere samme dag. Tenk om det var du som mistet alt.  

Jeg vet ikke hva slags lyder folk lager når beina deres blir smadret og røsket av. Jeg vet ikke hvordan det lukter på et overfylt sykehus som har gått tom for alt av medikamenter, i dirrende tropevarme. Jeg vet ikke hvor høyt folk skriker når de får blodet til barna sine i ansiktet. Jeg vet ikke hvordan det føles når kroppen slutter å virke fordi den ikke har fått mat nok på månedsvis. Jeg kan bare tenke meg. Tenk om.

Jeg fatter ikke. Jeg bare fatter ikke. Jeg fatter ikke hvordan dette får pågå. Jeg fatter ikke at medmenneskeligheten er så langt unna, makta så råtten. Jeg fatter ikke hvordan det er mulig for verdenspolitikere å åpne munnen og si ting som "vår venn og alliert, Israel". Jeg fatter ikke at det går an å se hva den israelske staten gjør mot palestinerne og tenke noe annet enn at det er horribelt, umenneskelig og fullstendig uakseptabelt. Jeg fatter ikke at den britiske regjeringen faktisk arresterer helt fredelige demonstranter. Jeg fatter ikke at Israel kan kidnappe og torturere Greta Thunberg uten at det skader imaget deres på noe vis. Jeg fatter ikke at det tydeligvis er millioner av folk som syns det finnes gyldige grunner til å drepe babyer. Drepe babyer. Hvem er dere? Hvem er dere som med hånda på hjertet kan si "jeg er på team drepe babyer"? 

Og jeg gjør noe av det jeg kan, ikke nok, aldri nok, fra mitt lune hus, og det gjør kanskje en liten forskjell, kanskje ikke. Mine slanter gjør totalsummen bittelitt høyere. Min boikott gjør det økonomiske presset bittelitt sterkere. Når jeg møter opp på demonstrasjon er det ett hode til på bildene av folkemengder som sier at dette ikke er greit. Jeg er ikke en influenser. Jeg er en nokså asosial hverdagsaktivist. Ingen horder følger mitt eksempel. Jeg kan for det meste bare mase på dem som har makt og status. 

Men når jeg en gang dør så vil jeg vite at jeg sa fra. Jeg vil heller bruke den lille stemmen jeg har og si klart og tydelig: Dette er forferdelig. Dette er ikke greit for meg. Dette må stoppe. Stopp folkemordet. Slutt. 
Jeg vil heller ha sagt det, og ikke vite om det utgjorde noe for verden, enn holde kjeft. Jeg vet at det utgjør noe for min selvrespekt, og jeg har tro på at det utgjør noe for de Palestinerne som måtte høre meg.

Si fra. Ikke gå inn i historien som en person som ikke brydde seg noe særlig.
 

 
English:

There’s plenty to say. Palestinians are saying it. Activists are saying it. The media is saying it, a little, sometimes, maybe, ehh, sort of. Some politicians are almost there. And then there’s the Israel side, bouncing between astronomical levels of willful ignorance, lying and cruelty.

I have nothing new to add to the discourse. I hereby urge everyone to go on social media and follow Palestinian profiles as well as profiles like aksjonsgruppe for Palestina, your local Palestinakomiteen, and the Freedom Floatilla Coalition. I urge you to donate to PCRF or organizations like it. I urge you to partake in boycotts of relevant goods and services. I urge you to go to protests. I urge you to share information and petitions online. I urge you to do what you can even when it feels like it doesn't accomplish much.

Beyond that I just want to talk about empathy in this post. I don’t know where that went.

Here I sit, in my cozy home, that no one is expected to bomb into dust. I have a husband I adore who in all likelikood will come home from work safe and unharmed. One of my cats is slumbering in the sunlight. Neither she nor I will starve or burn to death. I have tasty and nourishing food available when I get hungry. I have a warm bed to sleep in. I have people I love who also live in cozy homes and don’t get shot at. None of the children in the neighborhood have had their arm blown to bits, head torn off, or seen their siblings die in front of them.

Palestinians are living and dying in a man-made hell that can barely be put into words. And it seems like the rest of us – enough of us, at least – just kind of accept it. View it like some kind of weather phenomenon, natural and inevitable, upsetting but ultimately just the way things are.  We can’t do anything about it.

It feels so passé to say “what if it were you and yours.” Partly because everyone’s heard it before, and partly because we should be able to notice and care about injustice even when we can’t relate it to ourselves. But that’s how humans are. We understand others’ pain, fear and love best through the lens of our own. And lately I find that too many people ignore this ability in themselves.

What if it were you and yours?
What if you could never again talk and hug and joke around with your grandkids, because they’re crushed under a pile of rocks. What if you had to watch your baby fade away from hunger, grow misty in the eyes and stop breathing. What if you never got to embrace your mother and father again, because they were shot in the street. You sit there while they bleed out. Later that day, the person who shot them is laughing and posting selfies. What if you were the one who lost everything.

I don’t know what sounds people make when their legs are shredded and ripped off. I don’t know how it smells in an overcrowded hospital that’s run out of medicine in sweltering heat. I don’t know how loud people scream when they get their children’s blood on their face. I don’t know how it feels when one’s body shuts down because it’s barely been fed for months. I can only imagine. What if.

I don’t get it. I just don’t get it. I don’t get how this is allowed to keep happening. I can’t fathom how compassion has gotten so far out of reach, and the powers that be so rotten. I can’t believe there are world politicians who can open their mouth and speak the words “our friend and ally, Israel”. I can’t believe it’s possible to see what the state of Israel is doing to the Palestinians and call it anything but horrific and completely unacceptable. I can’t believe the British government is arresting entirely peaceful protesters. I can’t believe Israel can kidnap and torture Greta Thunberg without it harming their image in any way. I can’t believe that there are apparently millions of people who think there are valid reasons for murdering babies. Murdering babies. Who are you? Who are you, who can honestly say “I’m on Team Murdering Babies”?

And I do some of what little I can, not enough, never enough, from my cozy home, and perhaps it makes a tiny difference, perhaps not. My small contributions make the total sum donated ever so slightly higher. My boycott makes the economic pressure ever so slightly stronger. When I show up to protests there is one more head in the photos of crowds saying that this isn’t okay. I’m not an influencer. I’m a not very sociable everyday activist. There are no legions following my example. I can mostly just badger the people who do have power and status.

But when I eventually die I want to know that I spoke up. I’d rather use the little voice I have to say very plainly: This is terrible. This is not okay with me. This needs to stop. Stop the genocide. Stop it.
I would rather have said that, and never know if it made a difference, than shut up and move along. I know it makes a difference to my self-respect. And I believe it makes a difference to the Palestinians who might hear me.

Speak up. Don’t go down in history as someone who didn’t bother.