Om dating, forhold og ensomme menn

 

English translation below.

Disclaimer 1: Dette innlegget er stort sett basert på observasjoner og betraktninger. Det er med andre ord subjektive greier, og jeg har ikke konsultert forskning eller lest hva ekspertene sier. Hvis det blir for useriøst – forståelig. Da er det bare å tutle videre.

Disclaimer 2: Jeg skriver her (for en gangs skyld) fortrinnsvis om cisheterokultur. Så vidt jeg kan se, opererer majoriteten fremdeles med utgangspunkt i han/hun-dynamikk romantisk sett, og en rekke kjønnsrollemønster som strekker seg fra det sjarmerende(?) til det fullstendig koko. Jeg kommer altså til å generalisere en del, og til å stort sett skøyte forbi skeiv datingkultur.

Jeg sitter dessuten og gjør meg opp meninger om ting som ikke angår meg i veldig stor grad. Jeg møtte min første seriøse partner for tretten år siden, og han ble værende. Jeg har alltid studert datingverdenen fra utsida. Likevel blir jeg frustrert.

Selv om incel-kultur og men’s rights-aktivisme er relativt nisje, virker det på meg som et par av ideene deres har ormet seg inn i mainstreamen. Litt for mange menn ser ut til å tro at universet skylder dem en kjæreste dersom de vil ha en. Og jeg har sett litt for mange utsagn av typen «damer velger bare drittsekker!» og «damer bryr seg bare om penger / utseende / status» et cetera.

Jeg skal være ærlig: det er plenty med damer der ute som absolutt ikke imponerer meg med sin datingmoral. Jeg blir faktisk litt satt ut når jeg hører enkelte kvinner si at de ikke vil date lave menn, eller menn som tjener mindre enn dem. Jeg blir direkte flau når de snakker om ting som er «mannens oppgave» i et forhold. Altfor mange damer har virkelig for mye fokus på overfladiske ting og tror i tillegg det er tiltalende. Altfor mange damer jakter etter følelsen av å være partneren underlegen. Medsøstre, ta dere sammen. Ha litt respekt for eget potensiale og lær å bruke en drill.

Det er imidlertid langt fra hele historien. Damer er ikke en monolitt, damer er ikke de eneste som «velger» en partner (vi blir til og med avvist noen ganger), damer er ikke de eneste som kan finne på å sette utseende mye høyere enn det fortjener, og damer er ikke de eneste som oppsøker en kjip rollefordeling.

Menn ser ut til å ha sine egne problemer, og mer enn nok av dem. En del menn er svært dårlige til å ta vare på seg selv, og leter etter en partner som kan være både kjæreste og mamma for dem. En del menn lytter kun til andre menns oppfatning av hva kvinner er ute etter. Altfor mange menn har lite til ingen respekt for damer de ikke er tiltrukket av. Altfor mange menn har problemer med å kommunisere ordentlig og ha kontakt med eget følelsesliv. Altfor mange menn ser ut til ikke å forstå at også damer blir ensomme.

Jeg har inntrykk av at dating blir mer og mer business. Dating-apper er et utrolig visuelt orientert marked hvor det er bilder, ikke personlighet, som blir presentert først. Liker du ikke det du ser, får du heller ikke vite mer. Jeg ser også at det legges skremmende mye vekt på utdanning og sosial status, ofte fremfor ting som felles interesser og verdier. Jeg kan godt forstå at det er demotiverende.

Så – jeg har lyst til å tilby mine råd som ingen har bedt om. Vær så god.

Råd 1: Gjør så godt du kan for å kvitte deg med tanken om at ingen kommer til å være interessert i noen som deg.
Det er mye overfladiskhet der ute. Om du faller utenfor normen for det konvensjonelt appellerende – om du er arbeidsledig, skoledropout, kronisk syk, tjukk, nevroatypisk, lista er uendelig – så er det helt klart en viss andel som sier automatisk nei takk. Men det er massevis av mennesker som kjemper mot de samme samfunnsbarrierene som deg. Det eneste du oppnår ved å overbevise deg selv om at du ikke er god nok for noen, er økt psykisk belastning, et menneskesyn som kan smitte over på din behandling av andre, og en håpløshet som kan gjøre deg lettere å utnytte.
Det er ikke lett å ha trua, men det er verdt innsatsen.

Råd 2: Gjør så godt du kan for å kvitte deg med fordommer og overfladiske hangups.
Jeg mener virkelig at hvis det fins estetiske eller statusorienterte faktorer som, for deg, trumfer de viktige tingene i et forhold – kjemi, humor, trygghet, åpenhet, fremtidsplaner og så videre – så burde du jobbe aktivt med deg selv. Ikke dropp å møte noen som virker fantastisk bare fordi han er litt lavere enn deg. Ikke ditch noen du trives kjempegodt sammen med fordi hun ikke har gått på universitetet. Ikke innbill deg at en fyrs evne til å spandere eksklusive ferieturer er verdt noe hvis du ikke også nyter å tilbringe hverdagen med ham og gjøre ting som er gratis.

Råd 3: … men ikke bruk andre til å bearbeide dine fordommer og overfladiske hangups.
Ikke date en tjukk person du ikke er tiltrukket av for å bevise for deg selv eller andre at du er åpensinnet og fordomsfri. Ikke date en transperson hvis sannheten er at du ikke er komfortabel med det. Ikke date en funksjonshemmet person hvis du ikke egentlig ser på vedkommende som din jevnbyrdige. Alle fortjener å date folk som digger dem, punktum. Hvis ikke det er deg, hold deg unna. Jobb med deg selv med deg selv. Ingen har lyst til å bare bli tolerert.

Råd 4: Gjør så godt du kan for å pleie ikke-romantiske forhold.
Det snakkes mye om en epidemi av ensomhet blant menn. Selv om jeg vil understreke enda en gang at ensomhet faktisk rammer kvinner også, uten at det blir fremstilt som en kollektiv krise på samme måte, så er jeg tilbøyelig til å tro at menns ensomhet kanskje favner bredere i livene deres – jeg mistenker nemlig at enslige kvinner generelt sett har et større og sterkere sosialt nettverk enn enslige menn. De har mer intime vennskap, tettere bånd til familien, større roller i livene til venners barn, og jevnt over en mer aktiv kontakt med folk de er glad i. Kvinner har dessuten gjerne en mer omsorgsorientert og fysisk omgangsstil enn menn; vi snakker om sårbare ting, sier «jeg er glad i deg» og gir klemmer.

Nå mener jeg ikke at alle menn nødvendigvis burde oppføre seg likedan, eller at vennskap med røffere toner og en mer underforstått hengivenhet ikke kan være akkurat like meningsfylte. Men jeg tror menn kan kjenne ekstra på ensomhet nettopp fordi romantiske forhold er, for enkelte, de eneste forholdene som byr på særskilt mange typer nærhet. Dama di bør ikke være den eneste som klemmer deg, den eneste som sier med ord at hun er glad for å se deg, eller den eneste som spør deg hvordan du har det og får et ærlig svar. Da faller for det første et digert emosjonelt ansvar på henne, og for det andre blir du selv emosjonelt utsultet dersom du ikke har dame.

Det er ikke alle forunt å ha en stor sosial krets, og det er utrolig mange faktorer som kan gjøre det vanskelig å ha gode vennskap eller fine familieforhold. Men det er enorm forskjell mellom å ha ingen nær seg, og å ha noen. Jobb for det hvis du kan.

Råd 5: Gjør så godt du kan for å kvitte deg med ideen om at du ikke kan være lykkelig alene.
Vi lever i et ekstremt par-orientert samfunn. Likevel – eller snarere derfor - tror jeg at noe av det beste man kan gjøre for seg selv er å akseptere muligheten for å tilbringe livet uten en fast partner, og aller helst sette pris på det i tillegg. Å være singel trenger på ingen måte å være en nedtur, og et forhold er ikke en garanti for lykke. Du har dessuten bedre forutsetninger for å være tilfreds sammen med noen dersom du vet at du klarer deg fint på egen hånd også. Da vet du at du velger vedkommende med hele ditt hjerte fordi de tilfører noe fint, ikke fordi du ville vært fortapt uten dem. Ingen avhengighet, ingen desperasjon. Denne tråden kan vi følge rett bort til…

… Råd 6: Ikke vær sammen med noen som ikke fortjener deg.
Det er et faktum at ikke alle som har lyst til å møte Den Rette kommer til å gjøre det. Noen av dem velger å satse på Den Knapt Tålelige som plan B. Mange er så pass redde for å ende opp alene at de heller tar til takke med et forhold som ikke fungerer godt, eller til og med forhold som gjør dem direkte ulykkelige.

Det fins uendelig med grunner til at folk ikke funker sammen, og mange av dem handler ikke om at noen gjør noe galt eller ikke er bra nok. Kanskje bare klaffer det ikke. Eller kanskje er det faktisk noen i forholdet som oppfører seg uakseptabelt. Om man har lite erfaring, er det ikke så rart om man tror at ting er normalt som ikke burde være det. Sånn for sikkerhets skyld: den du er sammen med skal være snill og grei mot deg og vice versa, du skal stole på dem og trives og føle deg trygg sammen med dem.

*

Til sist vil jeg si med ettertrykk at det er altfor mye sosialt stigma rundt det å være alene. Folk som er frivillig og lykkelig enslig opplever det, men også folk som virkelig ønsker å være i et forhold kjenner på skam på toppen av ensomheten. Det er høyst unødvendig – ensomhet kan være vondt nok, og kan dessuten komme hånd i hånd med andre vonde ting som savn, kjærlighetssorg og depresjon. I en verden med flere og flere kontaktløse ordninger, mindre mellommenneskelig kontakt og dyrere og dyrere levekår øker ensomheten. Vi burde kunne snakke om den uten fordømming og uten å benekte at det er smertefullt å føle seg mer alene enn man vil være.

Bonusråd: ta vare på deg selv og dine. Gi varme og ømhet så langt lageret rekker. Vær noens noen.




English:

Disclaimer 1: This post is mainely based on observations and reflections. In other words, it’s all very subjective, and I haven’t consulted research or expert opinions. Take what I write with appropriately sized grains of salt if you choose to read it.

Disclaimer 2: I am primarily writing about cishet culture today, for a change. As far as I can tell, the majority of people still operate within him/her romance dynamics, and a swathe of gender role patterns ranging from charming(?) to completely coconuts. I’ll be generalizing quite a bit as well as mostly leaving out queer dating culture.

Moreover, I’m sitting here forming opinions on things that don’t concern me personally all that much. I met my first serious partner thirteen years ago, and it stuck. I’ve always studied the dating world from the outside. Still, I get frustrated.

Even though incel culture and men’s rights activism is relatively niche, it seems to me that a couple of their key ideas have wormed their way into the mainstream.Too many men seem to think they are objectively entitled to a girlfriend if they want one. And I’ve seen too many statements along the lines of “women only pick assholes!” and “women only care about money / looks / status” et cetera.

I’ll be honest: there are plenty of women out there who do not impress me with their dating morals. I find it disturbing when I hear some women say they would never date short guys, or guys who make less money than they do. I find it downright embarrassing when they talk about things they consider “the man’s job” in a relationship. Way too many women really do focus too much on superficial stuff, and believe that’s endearing somehow. Way too many women wish to be their partner’s inferior. Get it together, fellow ladies. Have some respect for your own capability and learn to use a drill.

This is far from the whole story, though. Women are not a monolith, women are not the only ones “choosing” their partner (we even get rejected sometimes), women are not the only ones who might place too much value on appearance, and women are not the only ones who pursue an upsetting role imbalance.

Men seem to have issues of their own, and more than enough of them. Some men are very bad at taking care of themselves, and look for partners who can be both a girlfriend and a mommy to them. Some men only listen to other men’s ideas of what women want. Far too many men have little to no respect for women they aren’t attracted to. Far too many men have lousy communication skills and are completely out of touch with their own emotions. Far too many men seem to not understand that women get lonely too.

I have the impression that dating is becoming more and more businesslike. Dating apps are an incredibly visually oriented marketplace where pictures, not personalities, get presented first. If you don’t like what you see, you don’t get to find out anything else. I’ve also noticed that people are unsettlingly concerned about education and social status, often ahead of things like shared interests and values. I can easily see how it’s all very demotivating.

So – I would like to offer my advice that nobody asked for. You’re welcome.

Advice 1: Do your best to get rid of the idea that no one will ever be interested in someone like you.
There is a lot of superficiality out there. If you find yourself outside the norm of conventional appeal in some way – if you’re unemployed, a school dropout, chronically ill, fat, neurodiverse, the list goes on – there are definitely some people who automatically say no thanks. But whatever societal barriers you’re up against, there are tons of people right there with you. The only thing you achieve by convincing yourself you’re not good enough for anyone, is increased mental strain, a view of humanity that might infect how you treat others, and a hopelessness that could make you vulnerable to abuse.
It’s not easy to keep believing but it’s worth the effort.

Advice 2: Do your best to get rid of prejudice and superficial hangups.
I genuinely think that if there are aesthetic or status-oriented factors that trump the important things in a relationship for you – chemistry, humor, openness, future plans, and so on – you should actively work on yourself. Don’t blow off meeting someone who seems fantastic just because he’s shorter than you. Don’t ditch someone you really enjoy hanging out with because she didn’t go to college. Don’t think that a guy’s ability to pay for luxurious vacations is worth anything if you don’t also enjoy spending random Tuesdays with him doing things that cost nothing.

Advice 3: … but don’t use others as tools to work on your prejudice and superficial hangups.
Don’t date a fat person you’re not attracted to in an attempt to prove to yourself or others that you’re open-minded and chill about body size. Don’t date a trans person if the truth is you’re not actually comfortable doing so. Don’t date a disabled person if you don’t really view them as your equal. Everyone deserves to only date people who are genuinely into them. If that’s not you, stay out of their way. Work on your shit privately. Nobody wants to be merely tolerated.

Advice 4: Do your best to nurture non-romantic relationships.
There’s a lot of talk lately about a loneliness epidemic among men. Although I want to emphasize, again, that: women experience loneliness as well and it’s clearly not seen as a collective crisis in the same way, I am inclined to believe that men’s loneliness tends to be a more substantial force in their lives. I suspect that generally speaking, single women have bigger and stronger social networks than single men. They have more intimate friendships, closer bonds with family, bigger roles in the lives of their friends’ children, and overall a more active contact with people they love. Women also tend to have a more caring, physical style of socializing than men; we talk about vulnerable things, say “I love you” to each other, and give hugs.

Now I’m not saying that all dudes need to behave just like that, necessarily, or that friendships with a rougher tone and a more unspoken devotion can’t be just as meaningful. But I do think men can be especially struck with loneliness because to some of them, romantic relationships are their only source of many forms of affection. Your girlfriend should not be the only person who hugs you, the only person who says out loud that she’s happy to see you, or the only one who asks how you’re doing and gets an honest reply. For one thing that is a huge emotional responsibility on her alone. For another, it leaves you emotionally starved if you don’t have a girlfriend.

Not everyone is blessed with a wide or diverse social circle, and there are loads of factors that can make it difficult to maintain close friendships or family ties. But there’s a major difference between being close with no one, and being close with someone. Aim for that if you can.

Advice 5: Do your best to get rid of the idea that you can’t be happy alone.
We live in an extremely couples-oriented society. Still – or rather, therefore – I think one of the best things anyone can do for themselves is accepting the possibility of going through life without a long-time partner, and ideally even appreciate the thought. Being single does not have to be a bummer, and a relationship is not a guarantee for happiness. You’re also better equipped to be content in your relationship with another person if you know you’d also be okay on your own. That means you know you choose that person with all your heart because they bring something good to your life, not because you’d be lost without them. Not an addiction, no desperation. We can follow this thread right over to…

… Advice 6: Don’t be with someone who doesn’t deserve you.
It’s nothing short of a fact that some of the people who want to meet “The One”, won’t. Some of them will choose to settle for “The Not That Terrible One” instead. Many are so afraid to end up alone, they will accept a relationship that doesn’t work well, or even a relationship that makes them flat out miserable.

There are endless reasons why people might not work out as a couple, and many of them are not about either one doing anything wrong or not being good enough. Maybe it just doesn’t click. Or maybe, someone really is behaving in an unacceptable way. If you’re inexperienced, it’s not a strange thing to experience things as normal, that aren’t. For those unsure: your partner should be nice and kind to you and vice versa. You should trust them, enjoy their company, and feel safe around them.

*

Finally, I want to emphatically say that there is way too much social stigma around being alone. People who are voluntarily and happily single feel it, but people who truly wish to be in a relationship also experience this shame on top of the loneliness. This is very unnecessary – loneliness can be painful enough, and frequently comes hand in hand with other painful things like grief, heartbreak and depression. In a world with more service bots and less human contact, and an ever higher cost of living, loneliness increases. We should be able to talk about it without judgement, and without denying that it hurts to feel more alone than you want to be.

Bonus advice: take care of yourself and your people. Give as much warmth and affection as you’re able. Be someone’s someone.