Om å alltid være på

English translation below.

I dette innlegget har jeg ikke noe poeng jeg vil fram til (dette syns jeg selv er en veldig lovende innledning). Jeg har simpelthen behov for å reflektere litt over tingenes tilstand. 

Internettsamfunnet, sosiale media og konseptet tilstedeværelse har blitt diskutert fra alle mulige utgangspunkt, og et par umulige også. Vi har alle sett karikaturtegninger av det moderne mennesket med ansiktet klistret til mobilskjermen mens Livet foregår rundt dem. Vi har (nesten) alle også vært den som faktisk bare vil være i fred med et tanketomt spill på telefonen på bussturen hjem, i stedet for å leve så veldig i nuet. Og vi har vært den som skulle ønske vedkommende vi prater med kunne legge fra seg mobilen mens vi snakker. 

Jeg har også mine grenser for hva som blir for mye, men de er ikke så statiske, og ikke minst dreier de seg mindre om tid og mer om innhold. 

Faktum er at jeg tilbringer mye tid på nett, og mye av den tiden er veldig sosial. Jeg er overhodet ikke enig med dem som mener avstandssosialisering ikke teller. Mine venner bor til dels svært langt unna og har travle liv, og vi kan nesten aldri henge spontant. Med Snapchat kan jeg dele de små, rare, søte, koselige, gøyale tingene fra hverdagen med dem likevel. Mobilen min hindrer meg ikke i å knytte bånd og oppleve livet. Tvert imot. Den forsterker det beste med livet. 

En ting den dessverre også forsterker, er press. Strengt talt er det ikke mobilen selv som gjør det, men kulturen rundt den, og vår innstilling til tilgjengelighet. 

Jeg vil ikke alltid være tilgjengelig. Det fine med teknologi er at du er aldri alene. Det ekle med teknologi er også at du aldri er alene. Jeg liker søndagsstengt og kontortid (selv om begge deler kan være en ulempe innimellom). Jeg liker at livet har pauser, og at noen ganger må ting vente til i morgen. Likevel får jeg hetta når jeg ikke kan svare på en viktig e-post med det samme. 

Jeg vil heller ikke være mitt eget varemerke. Jeg er ikke et produkt. Likevel har jeg x antall internettprofiler, tilgjengelig for hele verden, hvor jeg kan orkestrere hva slags inntrykk jeg vil gi, og det er masse som aldri blir med. Iblant må jeg ta meg sammen for å tenke "er dette noe jeg vil dele?" heller enn "er dette noe jeg ville ha delt?" Akkurat som i den ikke-virtuelle verden, kultiverer jeg konstant en persona, enten jeg prøver eller ikke. Forskjellen er at den virtuelle personaen er tilgjengelig også når jeg sover. Når jeg er bortreist. Når jeg har ombestemt meg. Jeg har ingen sterk trang til at inntrykket skal være bare positivt, men jeg blir ukomfortabel hvis jeg syns inntrykket er feil. Jeg blir gjerne mislikt, men jeg liker ikke å bli misforstått. 

Jeg vil ikke alltid foreviges midt i prosessen. Jeg har denne bloggen, hvor jeg deler mine meninger, og her vil de antakeligvis ligge fremdeles etter at jeg har skiftet noen av de meningene. Det gir meg blandede følelser. På Facebook ligger det bilder av meg som jeg ikke liker særlig godt, men det er mange andre med på de bildene, så jeg vil ikke be om å få dem fjernet. Burde jeg bry meg mer? Mindre?

Jeg vil ikke redegjøre for tiden min, vil ikke jage etter profitt og prestisje. Jeg vil ikke at mening skal bety produktivitet, i alle fall ikke etter noen andres standard. Så mange ganger har jeg fått anbefalt måter å tjene penger på hobbyene mine. Hvorfor selger jeg ikke tegninger? Malerier? Øredobber? Skjerf? Som om det er umulig å motiveres av annet enn penger. Men jeg skaper ting fordi det tilfører meg og mitt liv noe. Det er nok. Jeg vil at det skal være nok. Glede er ikke meningsløst. Talent er mer enn en vare. 
Men jeg liker fremdeles å kunne si "jeg har fått gjort mye i dag". Kanskje litt for godt.

Jeg vil ikke at alt jeg gjør skal måles og vurderes og lagres. Mobilen min teller skrittene mine hvis ikke jeg aktivt slår av denne funksjonen. Skrittene jeg tar når jeg går rundt omkring, slik mennesker ofte gjør. Er det virkelig ingenting, ikke et eneste banalt lite aspekt ved det å eksistere, som ikke skal kokes ned til tall og måloppnåelse? Samtidig ergrer det meg hvis jeg opplever noe minneverdig og ikke får tatt bilde av det.

Jeg vil ikke bidra til opplevelsespress, FOMO-kultur og glossy overromantisering av livet generelt. Men når jeg poster på instagram, er det bilder av ting som gjør meg glad. Jeg har ikke mange følgere og jeg gir katten i likes, men når jeg ser på bildene mine, kjenner jeg meg glad og takknemlig, og det er alt jeg behøver. Likevel er jeg en del av kulturen som klipper bort det grå og vanskelige i hverdagen. For hvorfor skulle jeg ville fokusere på dét? Forevige det? 

Men jeg kjenner på det selv også, når jeg ser innholdet til mange. Har de ingen stygge ting i huset sitt? Går de i de skoene hele dagen, altså? Hvordan har de råd til å reise så mye? Burde jeg være tristere for at ikke jeg reiser noe særlig selv? Burde jeg ønske meg en mer spennende tilværelse? Er det ingen visdom i å være genuint fornøyd med det man har? Er det noe galt hvis ikke jeg alltid higer etter Mer?

Jeg har mange spørsmål og få svar. Til syvende og sist prøver jeg vanligvis å gjøre harmløse ting som får meg til å føle meg tilfreds, helst uten dårlig samvittighet. Jeg lever ut min personlighet, nyter å dele visse biter av den, og nyter å holde andre biter for meg selv.

Om noen år ser jeg kanskje helt annerledes på det. 




English:

I don't have a point I'm trying to make with this post (and I consider this just... such a strong opening). I simply feel the need to reflect a bit on the state of things.

Internet society, social media and the concept of presence has been discussed from every possible angle, and a couple of impossible ones too. We've all seen caricature drawings of the modern human, their faces glued to their smartphones while Life happens around them. We've (almost) all also been the person who just wants to be left in peace with a silly game on our phone during the bus ride home, rather than always living in the damn Now. And we've been the one who wishes the person we're speaking to would put the phone down while we're talking.

I have my limits as well regarding what's too much, but they're not static, and more importantly, they're less about time and more about content.

The fact is, I spend a lot of time online, and much of that time is very social. I completely disagree with those who think socializing from a distance doesn't count. My friends don't live close by, they have busy lives, and we can hardly ever hang out spontaneously. With Snapchat I can share the small, weird, cute, funny, delightful things from everyday life with them anyway. My phone doesn't keep me from connecting with people or experiencing life. It enhances the best parts of life.

Another thing it enhances, unfortunately, is pressure. To be fair, it's not the phone itself that does it. It's the culture around it, and our collective attitude towards availability.

I don't want to be available at all times. The great thing about technology is that you're never alone. The terrible thing about technology is also that you're never alone. I like Sundays closed and office hours (even if both of those can be inconvenient at times). I like that life has breaks, and that sometimes things just have to wait until tomorrow. And still, I get stressed when I can't respond to an important e-mail right away.

I don't want to be my own brand. I'm not a product. Still, I have x number of online profiles, available to the entire world, where I can curate what sort of impression I wish to make, and lots of stuff about me doesn't make the cut. Occasionally I have to remind myself to think "is this something I wish to share?" rather than "Does this seem like something I would share?" Just like in the non-virtual world, I am constantly cultivating a persona, whether or not I'm trying to. The difference is, the virtual persona is also available when I'm asleep. When I'm away. When I've changed my mind. I have no strong need for the impression I make to be solely enjoyable, but I'm uncomfortable if I feel it is wrong. I'm fine being disliked, but not misunderstood.

I don't always want to be captured mid-journey. I have this blog, where I share my opinions, and they're probably still going to be here after I've changed some of those opinions. That gives me mixed feelings. On Facebook, there are pictures of me that I don't like very much, but there are other people in those same pictures, so I don't want to ask for them to be taken down. Should I care more about this? Or less?

I don't want to justify how I spend my time, don't want to chase prestige and profits. I don't want significance to equal productivity, at least not by someone else's standards. So many times, I've been recommended ways to make money off my hobbies. Why don't I sell drawings? Paintings? Earrings? Scarves? As if it's impossible to be motivated by something other than money. I create because it's enriching for me. That's enough. I want that to be enough. Joy is not insignificant. Talent is worth more than just cash.
But I still enjoy saying "I've gotten a lot done today." Maybe too much.

I don't want everything I do to be measured and assessed and documented. My phone counts my steps if I don't actively disable that function. The steps that I take when I move around, as humans often do. Is there truly nothing, not a single little basic aspect of existing, that doesn't get boiled down to cold hard numbers and something-you-can-fail-at? At the same time, it bothers me when I experience something memorable and don't get a chance to take pictures.

I don't want to contribute to experience pressure, FOMO culture or over-romanticising of life in general. But when I post on instagram, I post pictures of things that make me happy. I have few followers and I don't care about likes, but when I look at my photos, I feel glad and grateful, and that's all I want. Yet I'm part of the culture of glossing over the grey and difficult parts of everyday life. Because why would I wish to focus on that? Capture it?

But I delve into those feelings myself, too, when I see others' content. Don't they have any ugly things in their house? Are they able to walk in those shoes all day? How do they afford to travel so much? Should I be sad or embarassed that I don't travel much myself? Should I be wishing for a more exciting life? Is there no wisdom in being genuinely happy with what I have? Is there something wrong with not always yearning for More? 

I have lots of questions and few answers. At the end of the day, I mostly try to do harmless things that make me feel contented, preferably with a good conscience. I'm living out my personality, enjoying sharing certain parts of it, and enjoying keeping other parts to myself.

In a few years, I might see it differently.