Det må være lov å synes at...

 

English translation below. 

La oss snakke om den moderate siden av Anti-Pride.

Det er lett å vie oppmerksomhet til de mest radikale Pride-motstanderne; de er høylytte, de har mye på hjertet, og de sparer ikke på kruttet. Deres kamp er veldig åpenbart drevet av hat og fordommer, og de argumenterer ut ifra løgner og konspirasjonsteorier.

Men det fins andre som er ambivalente eller kritiske til Pride, flere av dem skeive selv, eller fra skeive familier. Noen av dem har ikke tenkt så mye på disse tingene før, andre har tenkt masse og snakker av erfaring. Og de råker ofte ut for å bli møtt med like hard motstand som de største haterne, selv om de har en annen tilnærming og en helt annen motivasjon. Så nå vil jeg prøve så godt jeg kan å ta de ikke-hatende kritikerne på alvor, tolke synspunktene deres så sjenerøst som jeg får til, og forklare hvorfor jeg til syvende og sist er uenig med dem også.

 

«Pride løfter fram annerledeshet. Vi burde fokusere mer på hva alle mennesker har til felles. Pride lykkes ikke i å normalisere skeivhet, tvert imot.»

Jeg kan være enig i at Pride ikke nødvendigvis normaliserer skeivhet, i hvert fall ikke i hverdagsliggjørende forstand. Og jeg kan forstå at alle som mest av alt ønsker å passe inn, ser noe problematisk i å gjøre et nummer ut av å skille seg ut. Det virker på en måte som å si seg enig med dem som syns vi ikke hører til.

Men jeg tror det ofte blir en liten forveksling mellom det å være annerledes, og det å være utenfor. Du kan være annerledes og like fullt bli inkludert i fellesskapet. Og jeg tror normalisering ofte forstås som «usynliggjøring»; at målet alltid er at noe skal bli så normalt at det aldri trenger å snakkes om. Dette tror ikke jeg er verken spesielt heldig eller realistisk. Jeg mener det må være forskjell på å anerkjenne at min livsopplevelse skiller seg fra din - ikke fordi min er rar eller abnorm, men fordi den er litt mindre utbredt tross alt – og det å tilskrive oss ulik verdi på grunn av det. Inkludering, etter min mening, betyr ikke at vi skal late som om vi ikke er forskjellige. Det betyr at det skal være plass til alle, og det betyr at det må være rom for variasjon, for vi varierer.

De fleste har behov for å bli sett for den de er. For noen er seksualitet og kjønnsidentitet en liten og ubetydelig ting som hører hjemme i bakgrunnen, og det er greit. For andre er seksualitet og kjønnsidentitet en sentral del av selvet, og det er også greit. Jeg syns at alle burde selv få definere hva ved dem som har noe å si. Pride er viktig for oss som kjenner at det å være skeiv betyr noe.

 

 «Pride skal handle om kjærlighet, ikke om politikk, men sånn er det ikke lenger.»

Et av de mest kjente Pride-slagordene er «Love is love». Et annet er Amnestys «Å elske er en menneskerett». Kampen for retten til likekjønnet ekteskap var en stor fanesak for skeive, og den var lettest å forstå med kjærlighet som linse. Kjærlighet er kjærlighet, uansett. Selv om jeg er enig i det i utgangspunktet, er jeg ikke kjempefan av «Love is love». «Det handler om kjærlighet» brukes som argument både av kritikere og forsvarere av Pride, men uansett hvilken side av saken det kommer fra, så strekker det ikke til.

Det vi ikke må glemme er at Pride startet som et opprør, en protest mot vold og marginalisering av skeive – ikke bare skeive par som ville være fri til å elske hverandre, men skeive individer som ville være fri og trygge i samfunnet uten å måtte skjule hvem de var. Transpersoner er en del av Pride, og spesielt ikke-hvite transkvinner var sentrale i å skape hele Pride-bevegelsen. Aseksuelle og demiseksuelle er en del av Pride. Intersex-personer, ikke-binære, drag queens og drag kings – Pride inkluderer så mange hvis kamp handler om mer, eller om andre ting, enn retten til å elske. Og fordi alle disse gruppene er marginalisert i samfunnet i en eller annen grad, er kampen fundamentalt politisk. Det har den bestandig vært.

 

«Pride er et sirkus. Så mye glitter, farger og fjas – det er umulig å ta seriøst. Jeg føler meg ikke representert av det.»

Det er selvfølgelig helt legitimt å føle på. Som livslang introvert med en forkjærlighet for duse pasteller er ikke dette helt fremmed for meg. Og heldigvis er det fritt fram ikke å delta på Pride-arrangementer for den som ikke ser noe fristende med det.

Selv finner jeg glitteret og fargene sjarmerende, de gir meg glede og energi, og jeg tenker på betydningen bak fargene i flagget og blir inspirert. Sterke farger blir gjerne sett på som noe litt barnslig i vesten (vi er glad i en litt nøktern estetikk her oppe i nord), mens mange andre steder er det ingen sosial aldersgrense på knæsj og bling. Det føles godt å boltre seg i Pride sitt festlige uttrykk – for den som vil det. Mange går i Pride-tog uten en eneste regnbuefarge på seg. Det er ingen regler.

 

«Folk burde ikke tvinges til å markere eller vise støtte til Pride. Det er et fritt land.»

Jeg er aldeles enig i dette, derfor er det bra at ingen blir tvunget. Ja, det blir nok flere regnbueflagg å se, og mer Pride-innhold i Facebook-feeden. Og en og annen gang vil det foregå ting ute i offentligheten. Sånn er det både under høytider og festdager, som jul og 17. mai, og på kampdager som 1. mai og kvinnedagen, eller for den saks skyld når det er fotballkamp - du risikerer å bli gjort oppmerksom på det, men du er ikke tvunget til å delta. Du kan velge å ikke gjøre noen julegreier i desember, og du kan velge å ikke gjøre noen Pride-greier i juni.

Pridestøtte er også et spørsmål for bedrifter. Jeg vet en del fikk Pride i vrangstrupen da Thon Hotels snudde om fra å forby sine ansatte å heise regnbueflagget, til å flagge like mye som en rekke andre hotellkjeder. Mange kalte det «tvang». Men var det det? Det startet med et forbud, som jeg vil påstå er et eksempel på tvang. Så endret de ståsted da de fikk negativ respons. Det er ikke uhørt eller uvanlig at bedrifter tilpasser seg folket – de vil ha folket som kunder. Thon var fri til å stå på sitt. Jeg er glad for at de ikke gjorde det.

Jeg vil også påpeke at når det gjelder støtte til marginaliserte gruppers rettighetskamp, er det nokså lite rom for nøytralitet, spesielt for store samfunnsaktører. Kjernen av Pride er en kamp for rettferdighet og likeverd for skeive, og det gjør det til en sak som det dessverre også har moralske konnotasjoner ikke å ta stilling til. Det å bent fram poengtere at du ikke støtter Pride, slik Thon gjorde til å begynne med, sender ut signaler om at du har noe imot det skeive miljøet, uansett intensjon.

Vi kan sammenligne det med dette: hvis noen hilser på deg, og du velger å ikke hilse tilbake, har du da bare holdt deg nøytral? Eller signaliserer du avstand og motvilje? Noen ganger er fravær av handling like talende som handling, eller mer.

 

«Rettighetskampen er over, vi er alle like for loven. Pride er overflødig i våre dager.»

At flere føler på null diskriminering i hverdagen er kjempegodt nytt. Det tyder på at ting går riktig vei. Jeg er ikke særlig utsatt selv – men det er veldig mange der ute som ikke er meg.

Selv om likestillingen er kommet langt, er det fortsatt ting å ta tak i. På FRI sine nettsider kan du lese om flere politiske mål det skeive miljøet jobber mot i Norge i dag. I tillegg er det ikke bare selve loven som sier noe om skeives levekår – fremdeles er skam, mobbing, diskriminering og kunnskapsmangel et problem. Transfolk står i særskilt hardt vær nå for tida. Hatet sitter løst, allmennheten ser ut til å ha lite forståelse av hva det faktisk betyr å være trans, og behandlingstilbudet er langt fra godt nok.

Ikke minst er det viktig å legge til at Pride er internasjonalt. Veldig mange steder er det fremdeles forbudt, og svært farlig, å være skeiv i alle former. Skeiv rettighetskamp er på startstreken i en rekke land. Internasjonal solidaritet har stor betydning.

 

 «Voksne gjør som de vil, men barn burde ikke være en del av Pride.»

Dette har jeg nylig skrevet i det vide og brede om her, men kort oppsummert:

Seksualitet og kjønn er ting som er relevante for oss alle, og slett ikke bare i forbindelse med sex. Barn kan være skeive, og barn kan ha skeive venner og familiemedlemmer. Skeivhet og mangfold er en del av verden de lever i. Jeg ser ingen grunn til å skjerme dem fra det.

Hva angår undervisning om Pride i skoler og barnehager, viser jeg til denne artikkelen. Jeg har ingenting å tilføye.

 

«Det er ikke bra å fortelle barn for mye om kjønnsmangfold og kjønnsidentitet. De kan bli forvirret. De kan tro at de er trans, bare fordi de ikke har kjønnsstereotypiske interesser.»

Dette har jeg også skrevet om før, og jeg står fortsatt helhjertet ved det. Essensen er igjen:

Barn burde få lære om verden. De bor i den. Bufdir har retningslinjer for når barn er modne nok til å lære om ulike sider av seksualitet, for den som vil se ekstra spesifikt på det.

 

«Det er irrelevant hva noen foretrekker på soverommet. Seksualitet er en privatsak. Hvorfor gå i tog og flagge om det?»

Jeg skal være ærlig: hvis alt Pride var, var en stor gjeng i grafiske t-skjorter som beskrev i detalj absolutt alt de liker å gjøre under samleie, så hadde jeg nok hatt reservasjoner selv.

Men «seksualitet» betyr ikke «hva jeg liker og i hvilket hull». Jeg vet at det er enkelte som ser regnbueflagget og umiddelbart tenker på analsex, og til dem sier jeg: det problemet har du laget deg på egen hånd, og du må ordne opp i det selv.  

Seksualitet er en del av identiteten, det er en del av hvordan du føler kjærlighet, det er noe som har formet din livserfaring og vil fortsette å gjøre det. Dessuten, som før nevnt: Pride omfatter mer enn seksualitet. Det skeive miljøet har mange kamper, og det har også en lang og mangfoldig historie, og en intern kultur. Skeiv kunst, skeiv litteratur, skeiv musikk, skeiv mote, og så videre. Sist, men ikke minst: skeiv solidaritet. Å bære regnbueflagget sier ikke bare «her er jeg,» men «her er vi.» Ikke fordi vi alle er like, eller fordi vi vil det samme, eller er enige i alt. Fordi vi forstår og støtter hverandres kamp. Vi ser hverandre.

Samtidig vil jeg understreke at sex også er et viktig aspekt av seksualitet for de fleste. Sex er en naturlig og vanlig del av det å være menneske. Selv om skeive ikke er mer seksuelle enn streite, syns jeg det er viktig å huske at aksept av skeivhet omfatter å godta at folk har sex for andre grunner enn å få barn. I en kristen-idealistisk forestilling av verden er sex noe som utelukkende skjer mellom en gift mann og kvinne, med den hensikt å reprodusere. Skeiv seksualitet knuser den illusjonen. Nei, vi er ikke mer seksuelle, men vi representerer på mange måter en friere, sunnere, mer inkluderende kultur rundt sex (nei, dette betyr ikke at voksne skal få ha sex med mindreårige). Jeg tror veldig mange kan ha godt av å få et litt mer avslappet forhold til det faktum at sex er en del av livet.

 

«Og derfor ser jeg lettkledde folk i lakk og lær og dyremasker? Disse tingene er åpenbart kinky, hva gjør de på åpen gate?»

Det er sant at kink- og BDSM-miljøer ofte er synlige under Pride, særlig på omfattende arrangementer i store byer. Jeg skjønner at ikke alle er komfortable med det. Dette er det også en viss uenighet om innad i det skeive miljøet, og nå gjør jeg meg kanskje upopulær, men:

Er det så farlig, da?

Er problemet at nå vet du litt om sexlivet til fremmede? Det gjør du også når du går i bryllup, eller når noen annonserer at de er gravid. Er det spesifikt det at du nå har en anelse om hva de liker? Hvorfor er det verdens undergang…?  

Er det at barn kan se dem? De vet ikke hva BDSM eller fetisjisme er, og du er ikke nødt til å forklare det for dem utover at «noen voksne liker å kle seg sånn».

Er det at de viser så mye hud, hud vi vanligvis ikke ser ute langs veien? Jeg kan forstå at det er uvant, kanskje litt kleint å vite hvor man skal legge blikket. Men har vi ikke alle en kropp? Er det egentlig noen grunn til å være så redd for synet av andre sin kropp, bare fordi det er i en litt annen setting enn det pleier? Vi ser tross alt hud en masse andre steder og takler det fint.

Er det alle disse tingene kombinert som gjør utslaget? Vel - igjen er jeg nødt til å spørre, hvorfor, egentlig? Hvis du setter deg ned og tenker skikkelig hardt på det, hva er den store konsekvensen av å se en gruppe kinksters i kostyme på Pride? Gjør det noen som helst forskjell i ditt liv? Snur det egentlig opp-ned på allting, eller er det bare å tusle videre?

Jeg tror mange har det for seg at kink-miljøet er en nyere del av Pride, og det stemmer ikke. Kink-miljøet har vært sentrale aktører i å skape Pride. Kinksters tok for eksempel på seg ansvaret for sikkerhet og vakthold i de aller første Pride-markeringene, da Pride ennå i all hovedsak hadde politiet imot seg. Jeg syns det blir helt feil å skulle ekskludere en gruppe fra en bevegelse de har vært med å grunnlegge. Da faller det heller på oss andre å lære å tåle at noen ganger ser vi ting vi kanskje ikke forstår, og at sånn er det bare her i livet.

 

“Det må være lov å synes at x!”

Ja, det må det, og ikke minst: det er det. Det er lov. Det er ikke til å stikke under en stol at de fleste i Norge som klager over at det ikke er lov å mene ting, like fullt mener disse tingene på offentlige plattformer, uten å bryte loven. Press fra markedskreftene har mange ulemper, men det er ikke en form for sensur. Sinte reaksjoner på sosiale media kan være ubehagelig, og jeg innrømmer gladelig at det fins mange som overreagerer på ting, men det er heller ikke sensur. Dette blogginnlegget er ikke sensur. Utkastelse fra Twitter er en konsekvens av å bryte deres retningslinjer, men du blir ikke satt i fengsel for det. Hvis dine nærmeste tar avstand fra deg fordi du rett og slett er for transfobisk – vel, det skjønner jeg er trasig og vondt for deg, men det er en konsekvens av at de har meninger og verdier som du tråkker på. Ikke et resultat av Pride-lobbyens arbeid for å ødelegge ditt liv, spesifikt.
Ytringsfrihet betyr ikke fritak fra den dårlige stemningen du risikerer å skape når du bruker den. Vær heller glad for at det er meningene dine som er kontroversielle, ikke selve identiteten din.  

 

Jeg håper jeg har vært rimelig rettferdig her. Selv om jeg er uenig med moderate Pride-motstandere, beklager jeg at dere har blitt satt i samme bås som dem som brenner flagg og roper skjellsord.

Samtidig syns jeg dere burde gjøre en genuin innsats for å ta avstand fra disse, om dere ikke vil bli assosiert med dem. Vi som støtter saken dere begge taler imot har grunn til å være skeptiske. Det skeive miljøet i Norge ble rammet av et terrorangrep for bare et år siden. Da er det vanskelig å kjøpe at vi ikke trenger Pride.

 

 

English:

Let’s talk about the moderate side of Anti Pride.

It’s easy to turn one’s attention to the most extreme Pride critics. They are loud, they have a lot to say, and they’re not afraid to be mean about it. Their fight is very plainly based in hate and bigotry, and they argue from lies and conspiracy theories.

But there are others who are ambivalent or critical of Pride, some of them queer themselves, or part of queer families. Some of them haven’t given this stuff much thought before, others have given it lots and speak from experience. And they often find themselves facing as harsh backlash as the major haters, even though they have a different approach and a very different motivation. So now, I will try my best to take the non-hateful critics seriously, interpret their viewpoints as generously as I can, and explain why at the end of the day, I disagree with them as well.

 

“Pride promotes otherness. We should be focusing more on what people have in common. Pride does not succeed in normalizing queerness; it does the opposite.”

I somewhat agree that Pride doesn’t necessarily normalize queerness, at least not in such a way that it makes it seem more mundane. And I can understand that for those who basically just want to fit in, it seems problematic to make a big deal about not being like everyone else. It seems to play into the hands of those who think we don’t belong.

But I think people have a tendency to conflate being different with being an outsider. You can be different and still very much be included in the community. And I think normalization is often understood as an attempt to make something invisible; that the goal should be getting things to such a level of normal that we never need to talk about it. I don’t believe this is neither desirable nor realistic. I believe there’s a crucial difference between acknowledging that my experience differs from yours – not because mine is weird or abnormal, but because it’s simply a bit less common – and assigning one of us a lower value because of it. Inclusion, in my opinion, doesn’t mean we should pretend we’re not different. It means there should be space for everyone, and that means there must be room for variation, because we vary.

Most people have a need to be seen for who they are. For some, sexuality and gender are small, insignificant things that belong in the background, and that’s fine. For others, sexuality and gender are central parts of the self, and that’s also fine. I think everyone is owed the dignity of defining what about them matters. Pride is important to those of us whose queerness means something to us.

 

“Pride is supposed to be about love, not politics, but that has changed.”

One of the most well-known Pride slogans is “Love is love”. Another is Amnesty’s “å elske er en menneskerett” (“to love is a human right”). The fight for same-sex marriage was a major cause for the queer rights movement, and it was most easily conveyed through the lense of love. Although I do agree with the phrase “Love is love”, it’s not my favorite slogan. “It’s about love” is an argument used both by critics and defenders of Pride, but whichever side it comes from, it’s lacking.

We need to remember that Pride started as a riot, a protest against violence and marginalization of queer people – not just queer couples who wanted the freedom to love each other, but queer individuals who wanted the freedom to safely move about society without having to hide who they were. Trans people are part of Pride, and trans women of color in particular were essential in actually creating the Pride movement. Asexuals and demisexuals are part of Pride. Intersex people, non-binary people, drag queens and drag kings – Pride includes so many whose struggle is about more, or about something other than, the right to love. And because all these groups are marginalized in society to some degree, the struggle is fundamentally political. It always has been.

 

“Pride is a circus. So much glitter, colors, fuss – it’s impossible to take it seriously. I don’t feel represented by it.”

This is of course a completely valid thing to feel. As a lifelong introvert with a fondness for soft pastels, this sentiment is not entirely foreign to me. And fortunately, everyone is free to simply not attend Pride events if the appeal isn’t there.

I myself find the glitter and the colors enchanting, they give me joy and energy, and I think of the meaning behind the colors of the flag and feel inspired. Bright colors are often viewed as somewhat childish in the west (we tend to like a sober, minimalistic style up north), whereas in other parts of the world, there’s no social age limit to color explosions and bling. It feels good to bask in Pride’s flashy aesthetic – if you want to. Many attend Pride not wearing a single color of the rainbow. There are no rules.

 

“People should not be forced to celebrate or make a show of support for Pride. It’s a free country.”

I fully agree; that’s why it’s a good thing that no one is forced. Yes, there will be more rainbow flags around, and more Pride content on your Facebook feed. And occasionally there will be stuff happening in public places. That’s kind of what happens during any holiday, celebratory or political – or, for that matter, when there’s a big sports event – you may well be made aware of it, but you are not forced to participate. You can choose not to do any Christmas stuff in December, and you can choose not to do any Pride stuff in June.

Supporting Pride is also a question for corporations. I know a bunch of people were miffed when Thon Hotels in the span of one day went from banning employees from raising the rainbow flag, to joining their competitors in flying it high. Many claimed they were “forced”. But were they really? It all started with Thon forbidding something, which I would call an example of force. Then they changed their position when they got negative feedback. It’s not shocking or uncommon that businesses adapt to the wishes of the public – they want the public’s business. Thon Hotels had the freedom to stick to their guns. I’m glad they chose not to.

I’d also like to point out that when it comes to supporting marginalized groups’ equal rights movements, there’s not really much room for neutrality, especially for large and influential entities. Pride at its core is a fight for justice and equality for queer people, and that makes it a cause on which there are moral ramifications not to take a stance. Flat out emphasizing that you don’t support Pride, as Thon arguably did initially, sends out signals that you have something against the queer community, regardless of your intentions.

We could make this comparison: If someone says hello to you, and you choose not to greet them back, have you simply stayed neutral? Or are you signaling distance and rejection? Sometimes, the absence of action speaks just as loud as the action, or even louder.

 

“We have all the rights we could want, the fight is over. Pride is no longer needed.”

The fact that more people are moving through life facing zero oppression is great news. That means we are moving in the right direction. I am not all that oppressed myself – but there are a lot of people out there who aren’t me.

Even though we’ve made strides, there is more to tackle. At FRI’s website you can read about several political goals the queer community is working towards in Norway today. Additionally, the law is not the only indicator of what queer lives are like. Shame, bullying, discrimination and lack of knowledge are still prevalent problems. Trans people in particular are facing a lot of heat these days. Hate is rampant, the general public seems to have a poor understanding of what it actually means to be trans, and the current treatment options leave much to be desired.

It must also be said that Pride is international. In many, many places it is still illegal, even very dangerous, to be any kind of queer. The queer rights movement is barely off the ground in some countries. International solidarity is hugely important.

 

“Adults can do whatever they want, but children should not be part of Pride.”

I have recently written quite a bit about this here, but to sum up:

Gender and sexuality are relevant topics for us all, and not just in the context of sexual relations. Kids can be queer, and kids can have queer friends and family. Queerness and diversity is part of the world they live in. I see no reason to shield them from this.

As for the matter of teaching kids about Pride in school and kindergarten, I refer you to this article. I have nothing to add.

 

“Telling kids too much about gender diversity and gender identity is not good. They might get confused. They might start thinking they’re transgender, just because they don’t have gender stereotypical interests.”

I have written about this before as well, and I stand by every word. Once again, the essence is this:

Kids should get to learn about the world. They’re part of it. Bufdir have some helpful guidelines for when children are mature enough to learn about the different aspects of sexuality, for those who want to really dig into the topic.

 

“It’s irrelevant what anyone likes in the bedroom. Sexuality is a private matter. Why flaunt those preferences in a parade?”

I’ll be honest: If Pride consisted only of a bunch of people wearing graphic T-shirts detailing everything they like to do in bed, I’d probably have some reservations myself.

But “sexuality” doesn’t mean “what I enjoy and in which holes”. I know there are those who see a rainbow flag and immediately think of anal sex, and to them I say: That’s a You problem. You fix it.

Sexuality is part of identity, it’s a part of who and how you love, it’s something that has inevitably shaped your experience in life and will continue to do so. Besides, as previously mentioned: Pride encompasses more than sexuality. The queer community has many battles to fight, and it also has a long and diverse history, and a culture of its own. Queer art, queer literature, queer music, queer fashion, and so on. Last, but not least: queer solidarity. Carrying the rainbow flag doesn’t just say “here I am”, but “here we are.” Not because we’re all the same, or want all the same things, or agree on everything. Because we understand and support each other’s fight. We see each other.

At the same time I want to emphasize that sex is indeed an important aspect of sexuality for most people. Sex is a normal and natural part of the human experience. Even though queer people are not inherently more sexual than cishet people, I think it’s important to keep in mind that queer acceptance must also mean accepting that people have sex for reasons other than making babies. In a Christian-idealist idea of society, sex is something that exclusively takes place between a married man and woman, with the aim of reproducing. Queer sexuality destroys that illusion. No, we are not more sexual, but in many ways we do represent a more free, more healthy, more inclusive culture around sex (no, this does not mean that adults should get to have sex with minors). I think a lot of people need to just relax a bit and make peace with the fact that sex is part of life.

 

“Is that why I see people in revealing outfits, latex and leather and animal masks? These things are clearly kinky, what are they doing out in the street?”

It’s true that kink and BDSM communities are often visible at Pride, especially at big events in larger cities. I can understand that not everyone is comfortable with that. There is some discourse around this within the queer community as well, and I might get flack for saying this, but:

… what is the big deal?

Is the issue that now you know a thing or two about strangers’ sex lives? That’s also true when you attend a wedding, or when someone announces their pregnancy. Is it specifically that you now have some idea of what they like? Why is that the end of the world?

Is it that children can see them? They don’t know what BDSM or fetishism is, and you do not need to explain it to them beyond “some grownups like to dress that way”.

Is it all the exposed skin, skin in areas we don’t often see when we’re out and about? I can understand that not everyone is used to it, that maybe it can be awkward to know where to look. But don’t we all have bodies? Is there really any reason to be so afraid of seeing other people’s bodies, just because the setting is unfamiliar? We see human bodies in lots of other contexts and we’re usually fine with it.

Is it the combination of all these things that makes the problem? Well – again I must ask, why, exactly? If you think about it real hard, what is the big scary consequence of seeing a group of kinksters in costume at Pride? Does it change your life in any way? Does it turn the world upside down, or could you just… keep walking?

I think a lot of people imagine the kink community to be a new addition to Pride. This is not true. Kink communities were front and center in creating Pride. For example, kinksters took care of security at early Pride events, back when the police were not remotely on board with queer rights. To me it seems entirely wrong to exclude a group from a movement they co-founded. I say it’s up to the rest of us to suck it up and deal with sometimes seeing stuff we don’t fully understand, because life is just kind of like that.

 

“I should be allowed to think/say x!”

Yes, you should, and lest we forget: You are. You are allowed. There’s no denying that most people in Norway who complain about how “you can’t say anything anymore”, do indeed say those things, on public platforms, without breaking the law. Pressure from the free market has its drawbacks, for sure, but is not a form of censorship. Angry reactions on social media can be unpleasant, and I’ll happily admit that there are those who overreact to stuff, but that is not censorship either. This blog post is not censorship. Expulsion from Twitter is a consequence of breaking their terms of service, but you won’t be put in jail for that. If your loved ones begin to cut you off because you are just too transphobic – well, I understand that that’s hard and painful for you, but that is a consequence of them having opinions and values that you don’t respect. Not a result of the Pride lobby working to destroy your life, specifically. Freedom of speech is not freedom from all and any shitty consequences your speech may cause. Maybe be thankful it’s your opinions that are controversial, and not your very identity.

 

I hope I have been reasonably fair here. Even though I disagree with moderate Pride critics, I am sorry that you’ve been put in the same category as those who burn flags and scream slurs.

All the same, I think you ought to make a genuine effort to distance yourselves from these people, if you don’t want to be associated with them. Those of us who support the cause you are united against have reason to be skeptical. The queer community in Norway was hit by a terrorist attack only a year ago. In light of that, it’s hard to see how anyone could just casually believe that we don’t need Pride.