Om å ikke bli forelder

 

English translation below.

For et drøyt år siden bestemte vi oss for å prøve å lage en baby. Det har ikke lyktes foreløpig, og nå er jeg - underlig nok - glad for det. 

Jeg giftet meg veldig ung, og det har vært en fornøyelse fra første dag å være gift med den beste mannen jeg vet om. En bivirkning av å gifte seg er imidlertid at folk rundt deg (ikke alle, men mange) regner med at barn er like rundt hjørnet. Spørsmålene kom jevnlig, og i mellomtiden var det en liten babyeksplosjon i vår sosiale sirkel, både i familien og i vennekretsen. Temaet var overalt.

Jeg har bestandig mislikt spørsmålet "jaaa, når er det deres tur, da?" Ikke bare av personlige grunner heller; jeg syns objektivt at det er et altfor personlig spørsmål som pirker borti mange ting ingen har noe med - sexliv, forhold, helse. Kanskje spør du noen som ikke kan få barn, som har vært igjennom en eller flere spontanaborter, eller til og med mistet et barn. Eller kanskje du "bare" spør noen som er lei av å forklare at de ikke vil bli forelder.  

De personlige grunnene, i alle fall for noen år siden, bestod i at jeg hadde kraftig helseangst som absolutt omfattet sterk fysisk angst rundt graviditet og fødsel. Hver uke følte jeg at jeg lærte om et nytt graviditetsrelatert horrorscenario, og listene over henholdsvis morsomme ting som var forbudt for gravide, og skrekkinngytende ting gravide må igjennom, ble lengre og lengre. Angsten min satte fokus på alt det negative. Når jeg så vordende mødre rundt meg gløde i lykkerus over babyen som var på vei, følte jeg at vi ikke tilhørte samme art. Var det noe jeg forsto som de var lykkelig uvitende om? Eller var det de som hadde forstått noe jeg var blind for i min tokofobi (jepp, jeg vet hva det heter på fagspråket)? 

Jeg landet oftere og oftere på det siste. En eller annen gang måtte vel jeg også få denne intense verpetrangen? Folk beskrev den som en så instinktiv, fysisk kraft. 

Det som sakte vokste fram var i alle fall en motivasjon til å ta tyren ved hornene og møte angsten. Vi begynte å snakke mer og mer om det å bli foreldre, og jeg jobbet målrettet med å bearbeide min frykt. Jeg snakket med helsesøster og lege om hva slags støtteapparat som finnes for psykisk syke foreldre. Jeg leste meg opp om graviditet og fødsel, hørte podcastintervjuer om barneoppdragelse, tilbragte tid med niesene mine - de skjønneste menneskene som fins - og spurte ut mødrene jeg kjenner om alt jeg lurte på. Sakte men sikkert begynte jeg å føle meg klar.

Å faktisk prøve å unnfange var, uten at jeg skal gå i detalj, et voldsomt stress. Tilværelsen var preget av uro og forventning, det var vanskelig å konsentrere seg om noe annet i de periodene jeg ventet på symptomer. Jeg hadde én svakt positiv test, men hva enn som var der inne, ble bare der i noen få dager. Jeg var kjempeskuffet; jeg hadde brukt ufattelige mengder energi hele uka bare på å eksistere, og jeg hadde allerede fortalt mine nærmeste at det var noe på gang. Dette fikk meg til å føle meg kjempedum. I mellomtiden virket det som om alle rundt meg ble gravide på null komma knips. Jeg er svært lite sjalu av meg, men i en periode var jeg ordentlig bitter over hvert ultralydbilde jeg så på sosiale media. Pluss litt skamfull over denne sjalusien. 

Men jeg hadde tross alt kommet over angsten! Jeg hadde kastet meg uti dette som "alle" har ventet på, dette som mange beskriver som det største et menneske kan oppleve. Jeg var endelig Klar for det Neste Store i livet. Og det var ganske deilig å kjenne på at jeg hadde bestemt meg, jeg trengte ikke å tvile lenger. Vi hadde valgt nå.

Men etter hvert som månedene gikk, begynte tankene å kverne igjen. Ikke bare hos meg - kommunikasjonen var heldigvis åpen hele veien. Dette innlegget handler likevel kun om min vinkel.

På den andre siden av angsten kunne jeg endelig ta for meg nytt spørsmål. Jeg hadde jobbet intenst for å besvare "tør jeg å bli mamma?". Underveis hadde jeg ubevisst unnveket spørsmålet "vil jeg bli mamma?" Jeg ble forført av utfordringen. Som kultur er vi opptatt av verdien i å ta en utfordring. Men en utfordring kun for utfordringens del blir fort meningsløst. Noen ganger må selve målet være noe mer.

Nå da jeg kunne konstatere at jeg i alle fall tør å prøve, ble jeg også mer og mer klar over at - nei. Jeg vil jo ikke. 

Jeg kan se meg tilbake og psykoanalysere meg selv til jeg blir blå i ansiktet, se etter tegn og bevis på at det aldri har ligget i kortene for meg. Kanskje alt stresset rundt unnfangelse kom av at kroppen strittet imot og visste at dette ikke var riktig for meg. Kanskje det betyr noe at jeg aldri lekte mamma da jeg var liten. Kanskje angsten ikke bare var en irrasjonell frykt, men noe dypere. 

Men det er meningsløst å tenke slik; jeg kunne like lett spunnet det i den andre retningen. Kanskje jeg stresset og engstet meg så mye nettopp fordi det betydde så mye for meg. Og masse barn som ikke leker med dokker, vokser opp til å bli mamma. Jeg var en lang stund nesten helt sikker på at jeg ville ha en baby, og jeg kunne ha fått en. Hvorvidt jeg lurte meg selv, eller bare har ombestemt meg, kommer ut på ett.

Nei, til syvende og sist er det eneste beviset jeg trenger dette: jeg har ikke lyst. Det er sant, nå.

Når jeg setter meg ned og tenker igjennom alt det innebærer å bli forelder, liker jeg kanskje ti prosent av det jeg ser. Jeg elsker å være voksen. Jeg elsker regelmessig søvn. Jeg elsker alenetid. Jeg elsker struktur, orden, planlegging og stillhet. Jeg elsker å leve uten bleieskift, brev fra oppvekstsektoren, bursdagsselskaper, skiturer og pudding-TV. Jeg skjønner at dette er grotesk overforenkling, jeg utelater alt det nydelige, meningsfulle og magiske med å oppdra barn - men jeg er en angstfylt raring hvis perfekte ettermiddag innebærer å organisere bokhylla med et glass rødvin i hånda og slippe å snakke med noen i minst tre timer.

Jeg er trygg på valget mitt. Det føles først og fremst som en lettelse - men det er også en god dose skam der. Noe gjør vondt.

Jeg fantaserte masse om det å bli mamma. Jeg valgte navn. Jeg lurte på hvordan barnet vårt kom til å se ut. Jeg lurte på hvordan det kunne føles å elske noen enda mer enn jeg allerede elsker mannen min. Jeg hadde rosenrøde bilder i hodet av at jeg leste høyt til barnet vårt fra bøker jeg vokste opp med. At mannen min spilte gitar for barnet vårt. Jeg så for meg mine egne foreldres reaksjoner når jeg fortalte dem at de skulle bli besteforeldre. 

Alt det der er vakkert. Det er ikke urealistisk, men det er ufullstendig. Det er en fantasi - ikke en fantasi om å være forelder, men en fantasi om å være normal. Og det er der skoen trykker.

Hvorfor angster jeg over et valg jeg ikke angrer på? Fordi jeg allerede har "mislyktes" i én normal ting her i livet, som "alle" andre ser ut til å mestre og finne mening i: karriere. Jeg er arbeidsufør, og jeg liker å tro at jeg er emosjonelt immun mot stigmaet rundt dette, men det er jeg altså vitterlig ikke. Jeg ville så gjerne bevise at jeg også kunne bli mamma, at jeg skøytet forbi hvorvidt jeg ville. Og nå, når jeg har bestemt meg for å ikke bli mamma, kjenner jeg veldig på at jeg må bevise for omverdenen at livet mitt er meningsfylt "likevel". Jeg føler at jeg skuffer noe eller noen. Jeg er feminist, jeg er stor tilhenger av kvinners rett til å velge et barnefritt liv uten stigmatisering, og likevel skammer jeg meg litt over at jeg ikke vil ha barn. Intellektuelt sett bryr jeg meg ikke om hva folk syns. På et emosjonelt plan, derimot, er jeg redd for at folk skal tenke "huff, for et tomt liv hun må ha". 

Jeg greier å dekonstruere fantasien nå (og her parafraserer jeg ContraPoints' videoessay "Shame"). Jeg kan se at den handler om å bli godtatt som et normalt, fungerende menneske, mer enn om å faktisk ha et barn som jeg er mamma til. Og likevel er det smertefullt å gi slipp på denne ikke-drømmen. Det føles som å gi opp. Eller i alle fall som om det ser ut som at jeg gir opp.  

Jeg tror like fullt jeg kunne blitt en god mor. Selv om jeg sliter, selv om jeg ofte er utmattet på grunn av sykdommen, tror jeg at vi ville fått det til. Bra, til og med. Jeg er sterk nok til å spille med de kortene jeg får utdelt, og jeg ville gjort det beste ut av det uten å se meg tilbake. 

Men jeg er så heldig å være lykkelig her og nå. Jeg kjenner at jeg ønsker meg virkelig ikke noe mer av livet. Herregud, for en velsignelse? 

English:

 A little over a year ago, we decided to try to make a baby. We have not succeeded yet, and now - strangely - I am happy about that. 

I got married quite young, and it's been a delight since day one, being married to the best guy I know. A side effect of getting married, however, is that people around you (not all, but many) assume kids are just around the corner. We kept getting questions about it, and in the mean time there was a bit of a baby boom in our social circle, both in the family and our friend group. The subject was everywhere. 

I've always disliked the question "sooo, when is it your turn then?" Not just for personal reasons either; I objectively think it is a much too personal question that touches on a lot of things that are nobody's business - your sex life, your relationship, your health. For all you know, you're directing the question at someone who isn't able to have children, someone who's been through a miscarriage or several, or even lost a baby. Or "just" someone who is tired of explaining that they don't wish to be a parent. 

The personal reasons, at least some years ago, were these: I had major health anxiety which included strong, physical dread about pregnancy and giving birth. Every week I seemed to learn about some new pregnancy-related horror scenario, and the lists of fun stuff pregnant people can't do, and terrifying things pregnant people have to go through, respectively, got longer and longer. My anxiety zeroed in on all the negative parts. When I saw expectant mothers around me glowing with happiness about the baby that was underway, I felt like we must be two different species. Was there something I was seeing that they had happily missed? Or were they the ones who understood something I was blind to in my tokophobia (yes, I know the fancy term for it)?

More and more frequently, I concluded the latter. At some point, surely, I too would get this intense craving for a child. People described it as such an instinctive, physical force. 

What did emerge was a motivation to face my fears head on and tackle the anxiety. We started talking more and more about becoming parents, and I worked hard to conquer my fears. I talked to medical professionals about the support systems available to mentally ill parents. I read up and took notes about pregnancy and birth, listened to interviews about child rearing, spent time with my nieces - the most wonderful people on the planet - and asked the mothers I know every question I could think of. Slowly but surely, I began to feel ready.

Actually trying to conceive was - and I'll refrain from going into detail - immensely stressful. I was antsy and full of anticipation, struggling to concentrate on anything else during the critical parts of the month. I had one faintly positive test, but whatever was in there, only stayed for a few days. I was deeply disappointed; I had spent so much energy that week on simply existing, and I'd already told the people closest to me that things were happening. This made me feel really stupid. Meanwhile, everyone around me seemed (to me) to get pregnant easily and fast. I'm not a jealous person, but for a long while, I was truly bitter about every ultrasound picture that showed up on social media. I also felt ashamed of this jealousy. 

But I had gotten past the anxiety, after all! I had thrown myself into the thing "everyone" was waiting for, this thing frequently described as the greatest experience in a human life. I was finally Ready for the Next Big Step. And it felt nice to have made the decision. I didn't need to waste time on doubt anymore. We had chosen.

Yet as the months went by, thoughts started grinding again. Not just mine - we communicated openly all the way. But this post is about my angle on it.

On the other side of the anxiety I could finally tackle a different question. I had worked my butt off to answer "am I brave enough to become a mom?" Along the way I'd unconsciously dodged the question "do I want to become a mom?" I was seduced, swept up in the challenge of it all. Culturally, we value not backing down from a challenge. But challenging yourself just for the sake of challenging yourself can be pretty pointless. Sometimes the goal must go beyond. 

Now that I knew for sure that I'm definitely brave enough to try, I grew more and more aware of the fact that - no. I don't want this. 

I can look back and psychoanalyse myself until I'm blue in the face; look for signs and evidence that it was never in the cards for me. Maybe all the stress around conceiving was because my body fought against what it knew was wrong for me. Maybe it means something that I never really mommied my dolls when I was little. Maybe my anxiety wasn't just irrational fear, but a manifestation of something deeper.

But it's pointless to think like this; I could just as easily spin it in the other direction. Maybe I was stressed and anxious precisely because getting pregnant was so important to me. And surely, lots of kids grow up to be mothers even if they didn't really play with dolls. For a long while, I was pretty convinced that I wanted a baby, and I could have gotten one. Whether I was fooling myself, or have simply changed my mind, is neither here nor there, really.

No, in the end, the only evidence I need is this: I don't want to. That is true, now. 

When I sit down and really think about the things parenthood involves, I like maybe ten percent of what I see. I love being an adult. I love a regular sleep schedule. I love alone time. I love structure, neatness, planning and silence. I love living a life without dirty diapers, dealings with the school system, kids' birthday parties, ski trips and that big-headed singing baby on youtube. I know that this is grotesquely oversimplified - I'm omitting all the beautiful, meaningful, magical parts of raising kids. But I am, at the end of the day, an angsty weirdo whose perfect afternoon consists of organising my bookshelf with a glass of wine in my hand and not talking to another person for at least three hours.

I'm at home with my choice. It feels most of all like a relief - but there's a certain amount of shame there as well. Something hurts.

I did fantasise about motherhood. I picked out names. I wondered what our child might look like. I wondered how it would feel, to love someone even more than I already love my husband. I had rosy images in my mind of me reading to our child from my favorite books. Of my husband playing guitar for our child. I pictured my own parents' reactions when I told them they were going to become grandparents. 

All that stuff is beautiful. It's not unrealistic, but it's incomplete. It's fundamentally a fantasy - not a fantasy about being a parent, but a fantasy about being normal. And that's the key, really.

Why do I angst about a decision I don't regret? Perhaps because I have already "failed" at one normal thing in life, which "everyone" else seems to manage fine and find meaning in: having a career. I'm unable to work, and I like to believe I'm emotionally immune to the stigma surrounding this, but I'm most assuredly not. I wanted so badly to prove that I, too, could handle motherhood, that I forgot to consider my desire for it. And now that I've decided not to become a mother, I still feel a pressure to prove to the world that my life is meaningful "anyway". I feel like I'm letting somebody down. I'm a feminist, I'm a big supporter of women's right to choose a child-free life without stigma, and I still feel ashamed that I don't want children. Intellectually, I don't care what people think, but on an emotional level, I foolishly worry that people will go "wow, how empty her life must be".

I'm able to deconstruct the fantasy now (and here I'm paraphrasing ContraPoints' video essay "Shame"). I can see that it comes from a desire to be accepted into the crowd of regular, functioning humans, more than a desire to actually be a child's parent. And yet it's painful to let go of this non-dream. It feels a bit like giving up. Or rather, it feels like it looks like I'm giving up.

I still believe I would have been a good mother. Even though I struggle a lot, even though I'm often fatigued because of my illness, I think we could handle it. Well, even. I'm strong enough to play the cards I'm dealt, and I would make the most of it without looking back.

But I'm fortunate enough to be happy here and now. I genuinely don't want more than I already have out of life. My god, what a blessing is that?