Om sexkjøpsloven

 

English translation below.

Sist jeg gikk i 8. mars-tog møtte jeg opp alene. Jeg planla å gå sammen med Fri Trøndelag, hvor jeg var (og fortsatt er) medlem. Det var et mylder av folk, flagg og faner, og jeg sleit med å finne "mine". Best som jeg stod og speidet, kom en dame bort til meg og sa "Her, du bærer denne." Hun trøsket i hendene mine den ene enden av et digert banner med teksten "styrk sexkjøpsloven", og så gikk hun sin vei før jeg rakk å svare.

De neste tjue minuttene opparbeidet jeg meg et kraftig angstanfall (det kan være greit å vite at jeg har G.A.D.). Banneret var tungt, så pass tungt at jeg tvilte på at jeg ville greie å bære det særlig lenge. Jeg kunne ikke sette det ned eller legge det fra meg på den gjørmete bakken, det ville bli ødelagt. Jeg spurte folk rundt meg om de kunne ta over, ingen var villig. Noen hold en appell og jeg fikk ikke med meg et ord.

Mirakuløst nok fikk jeg hanket tak i noen som kunne ta plassen min rett før toget begynte å røre på seg. Jeg kastet meg inn i marsjen etter å ha brukt noen minutter på å roe meg ned. Jeg angrer ikke på at jeg dro. Men jeg har tenkt mye på den hendelsen i ettertid, og ikke bare fordi det var veldig ubehagelig.

Det falt ikke denne damen inn å spørre meg om jeg ville bære den parolen. Hun tok det for gitt at enhver oppmøtt på 8. mars-demonstrasjon kunne stille seg bak den. Jeg fikk aldri sjansen til å si at "det er ikke dere jeg vil marsjere med", og jeg fikk aldri sjansen til å påpeke at jeg faktisk er imot sexkjøpsloven. 

For meg representerer denne opplevelsen tonen rundt sexarbeid-debatten i Norge (og mange andre steder). Det blir sett på som en moralsk selvfølge å være anti-sexarbeid, og bare de som er det, blir hørt. Det innebærer at blant dem som ikke blir hørt, er veldig mange sexarbeidere. Som om ikke de har noe de skulle ha sagt angående sin egen virkelighet.

*

Dette er ikke et tema jeg har førstehåndskunnskap om, og derfor oppfordrer jeg til å oppsøke uttalelsene fra folk som faktisk jobber i sexindustrien. Men det er et tema som gjerne dras frem på kvinnedagen, og derfor vil jeg rette oppmerksomheten mot det. Jeg vil påpeke at vi er plenty med nordiske feminister som ikke støtter den nordiske sexkjøpsloven, men derimot er for full avkriminalisering. Og jeg vil gjøre det ved å ta for meg det jeg tror er de største misoppfatningene knyttet til sexarbeid, spesielt blant oss som bare har et teoretisk forhold til hele industrien.

1. Vi sliter med å se sexarbeid som faktisk arbeid.
Så mye av det som anses å gjøre sexarbeid uakseptabelt, forekommer i massevis av andre yrker, og likevel plasserer vi det for seg selv i en patologisert liten bås. Det å gjøre ting du ikke ville gjort om du ikke fikk betalt? Overhodet ikke noe som bare skjer i sexindustrien. Se også: Påtatt entusiasme (alle serviceyrker). Nakenhet (aktmodell). Seksuell omgang i embets medfør (skuespiller i Game of Thrones). Helserisiko (feltlege). 

Jeg unner alle å ha en jobb de trives med. Jeg vil ikke at noen skal være tvunget til å selge sex fordi de ikke har noen annen mulighet. Men la oss ikke late som om det å mislike jobben sin er noe bare sexarbeidere kan oppleve. Det er mange som genuint heller vil selge sex enn å stå i kassa på Obs. 

2. Vi har en moralsk (og gjerne religiøs, eller religiøs-inspirert) kulturell forestilling rundt kropp og sex som gir oss skylapper.
Det nytter bare ikke å påstå at ikke de fleste typer arbeid innebærer å selge kroppen sin. Gruvearbeidere selger kroppen sin. Idrettsutøvere selger kroppen sin. Lærere selger kroppen sin. Det finnes ingen jobb som ikke utsetter noen del av kropp og sjel for belastning. Som ikke preger arbeideren på en eller annen måte. Men fordi vi anser kjønnsorganer som enten ekstra syndige, ekstra hellige, eller begge deler, blir det tabubelagt på en egen måte. Du kan gi jobben din rygghelsa, men vaginaen? Fy-fy.

3. Vi skiller ikke mellom sexarbeid og trafficking. 
Mange ser ikke for seg en godt voksen selvstendig næringsdrivende forelder når de hører "sexarbeider", men snarere en neddopet, mindreårig jente solgt inn i slaveri. Det at det sistnevnte er virkeligheten for altfor mange, er grusomt. Trafficking er et kjempeproblem, og det i mange ulike industrier, ikke bare sexhandel. Selvfølgelig skal ikke det være lov.

Men å forby alt som heter sexkjøp fordi det finnes sextrafficking, er litt som å forby giftemål fordi det finnes tvangsekteskap. Det er tvangsaspektet som er problemet her. Hvis problemet er mangel på fri vilje, løser du det ikke ved å ta vekk fri vilje. 

4. Vi gjør dette til en mer kjønnsbasert debatt enn det burde være.
I boka "F-ordet - 155 grunner til å være feminist" (2015) skriver Marta Breen: "jeg syns det er nedverdigende for meg som kvinne at samfunnet aksepterer at kvinner er til salgs." Jeg syns slett ikke det er negativt at feminismen som bevegelse tar tak i seksuell utnyttelse, voldtektskultur og trafficking. Dette er ting som overveldende rammer kvinner, særlig fattige kvinner, og det er en viktig kamp å kjempe.

Men "kvinner er til salgs" er ikke en god nok representasjon av sexindustrien i seg selv. Både på salgssiden og på kjøpersiden er det et kanskje overraskende mangfold. Massevis av menn selger sex. Vi snakker ofte om dette temaet med en sosial oppfatning om at det knapt nok finnes andre scenarioer enn mann-kjøper-av-kvinne. Dette stemmer ikke, og vi går glipp av verdifulle perspektiver på grunn av det. 

5. Vi hører ikke på sexarbeidere.
Dette videointervjuet med Riley Reyes (APAC) oppsummerer de mange måtene sexkjøpslovverket gjør arbeidshverdagen mindre trygg for sexarbeidere. Også denne artikkelen påpeker hvordan lovene om hallik- og bordellvirksomhet tvinger sexarbeidere til stadig å velge unødvendig utrygge løsninger. Pion er enda tydeligere: "Kriminaliseringen av sexkjøp fører til menneskerettighetsbrudd overfor sexarbeidere". Både WHO og Amnesty International støtter avkriminalisering.

Altfor mange snakker om "å beskytte sexarbeidere", når det de egentlig mener er "avskaffe sexarbeidere". Ellers ville vi vel lyttet til dem når de forklarer hva som faktisk beskytter dem? 

6. Vi tar ikke innover oss virkeligheten.
Sannheten er at sexhandel har eksistert veldig, veldig lenge, og basert på de utallige mislykkede forsøkene på å utrydde det, er det mer enn rimelig å anta at det er et marked som ikke vil forsvinne. Som så mye annet med moralske konnotasjoner klebet til seg (for eksempel rusmidler eller abort) er det ikke mulig å forby det til det forsvinner. Det eneste som gir mening er å gjøre det tilgjengelig på tryggest mulige måter, og ivareta rettighetene til de involverte uten hindringer og uten skam. 

God 8. mars, og husk å spørre før du gir noen en parole de ikke har skrevet selv!

English:

The last time I took part in a Women's Day march, I went on my own. I planned to march with Fri Trøndelag, where I was (and still am) a member. There were people, flags and banners all over the place, and I had a hard time finding "my" crowd. As I was standing there scouting, a woman came over to me and said "Here, you carry this." She thrust into my hands one end of a very large banner with the words "Styrk sexkjøpsloven" ("strengthen the sex trade laws"), and then she walked away before I could respond.

During the next twenty minutes, I worked myself into a substantial anxiety attack (it's worth knowing I have G.A.D.). The banner was heavy, so heavy that I did not feel sure I could physically carry it very long. I couldn't put it down on the muddy ground, it would be ruined. I asked people around me if they could take it, no one was willing. Somebody gave an appeal, and I didn't hear a word. 

Miraculously, I got ahold of someone who could fill in for me right before we started moving. I joined the march after taking a few minutes to calm down. I don't regret going. But I have thought a lot about that incident since, and not just because it was very uncomfortable.

It never occurred to this woman to ask me if I wanted to carry the banner. She took it for granted that anyone showing up to a Women's Day march would get behind the message of it. I never got the chance to say "I'm not here to march with your group", and I never got the chance to profess that I'm actually against the sex trade laws. 

To me, this experience truly represents the tone around the sex work debate in Norway (and many other places). It is seen as a moral no-brainer to be against sex work, and only those who indeed are, are heard. That means that among those who are not listened to, are a whole lot of sex workers. As if they have no say when it comes to their own reality.

*

This is not a subject I have any firsthand knowledge on, and therefore I strongly encourage seeking out the views of actual people in the sex industry. But it is a subject that often does come up on International Women's Day, and I would like to shine a light on it. I want to make it known that plenty of Nordic feminists do not support the Nordic model, but advocate for complete decriminalisation. And I want to do that by pointing out what I believe to be the main misconceptions around sex work, especially among those of us who only have a theoretical relationship with the industry.

1. We fail to see sex work as actual, valid work.
So much of what is considered to make sex work unacceptable as a way to make a living, occurs in any number of other lines of work, and yet we place it in its own, pathologised little box. Doing things you wouldn't do if you weren't paid? Not remotely limited to the sex industry. See also: Feigned enthusiasm (any service job). Nudity (nude modeling). Sexual relations at work (acting on Game of Thrones). Health risks (army doctor). 

I want everyone to have a job they're happy with. I don't wish for anyone to be forced to sell sex because they have no other option. But let's not pretend that disliking your job is something only sex workers can experience. There are people who would genuinely rather sell sex than work in retail.

2. We have a moralistic (and often religious, or religious-inspired) cultural view of bodies and sex that gives us tunnel vision.
The fact of the matter is, most jobs involve selling your body. Miners sell their bodies. Athletes sell their bodies. Teachers sell their bodies. There's no job that doesn't put your body or soul through something. One that doesn't impact the worker. But because we consider genitals extra sinful, or extra holy, or both, there's a special kind of taboo around it. You can give your job the health of your lower back, but giving it your vagina? No-no.

3. We don't properly differ between sex work and trafficking.
Many hear "sex worker" and don't picture a grown adult entrepreneur and parent, but a drugged, underage girl sold into slavery. The fact that the latter is a real scenario for many, is horrible. Trafficking is a huge problem, and in many industries, not just the sex trade. Of course that should never be legal. 

But forbidding the sex trade simply because trafficking exists, is a bit like forbidding marriage because forced marriages exist. The force aspect is the issue here. If the problem is a lack of free will, you won't solve it by taking away free will. 

4. We make this debate more gender-oriented than we should. 
In the book "F-ordet - 155 grunner til å være feminist" (2015), Marta Breen writes "I find it degrading to me as a woman, that society accepts the fact that women are for sale". I do not think it's a bad thing that the feminist movement tackles sexual abuse, rape culture and trafficking. These are things that overwhelmingly affect women, especially poor women, and it's an important battle to take on.

But "women are for sale" is not a good enough representation of the sex industry. Both sellers and buyers are quite diverse groups. Lots of men sell sex. We talk about this issue with a social belief that there are almost no scenarios besides man-buys-from-woman. This isn't accurate, and we miss out on valuable perspectives by acting like it is.

5. We don't listen to sex workers. 
This video interview with Riley Reyes (APAC) sums up the many ways sex trade laws make workers in the industry less safe. This article as well points out how the laws on pimping and brothels force sex workers into unnecessarily dangerous situations. Pion is even clearer: "The criminalisation of sex work leads to human rights violations towards sex workers." Decriminalisation is supported by both WHO and Amnesty International.

Too many people talk about "protecting sex workers", when what they actually mean is "make sex workers stop existing". Otherwise, surely, we would listen to them when they explain what would actually serve to protect them?

6. We just don't acknowledge reality.
The truth is, the sex trade has existed for a very long time, and based on the countless failed attempts to eradicate it, it's more than fair to assume the market will never go away. Like so many other subjects infested with moral connotations (such as drug use, or abortion rights), it's just not possible to outlaw it out of existence. The only thing that makes sense is to make it accessible in the safest way we can, and protect the rights of those involved without hoops they must jump through, and without shame.

Happy International Women's Day, and remember to ask before giving someone a political banner they didn't write.