Om kroppen min og alle andre
En disclaimer innledningsvis:
Jeg er såkalt small fat, eller som jeg stort sett identifiserer meg på mitt eget språk: lubben. En del vil beskrive meg som tjukk og andre vil si jeg er "bare formfull". For meg er det oppriktig talt ikke nøye. Uansett så betyr det at jeg er mer privilegert i møte med det fettfobiske samfunnet enn de mange som er større enn meg, og det begrenser perspektivet mitt. Derfor vil jeg sterkt oppfordre til å oppsøke andre stemmer og andre aktivister, og spesielt dem som har mindre thin privilege enn meg. Sjekk ut det Carina Carlsen (fetmenfattet) poster. Og Aubrey Gordon (yrfatfriend). Og Sofie Hagen.
Mange av tankene jeg har hatt i løpet av livet er ganske absurde når jeg ser dem formulert foran meg.
"Magen min buler ut. Hvis jeg trekker inn magen så synes det ikke like godt. Jeg er nødt til å gjøre det når jeg er sammen med andre, så ikke de blir utsatt for synet av magen min i sin fulle størrelse."
"Jeg kan ikke bruke bikini. En bikini skjuler ikke magen min godt nok, og jeg kan ikke utsette andre for det. Best å bade fullt påkledd, faktisk."
"Jeg er nødt til å barbere leggene. Jeg kan ikke tillate meg BÅDE tjukke legger og hårete hud. Jeg må kompensere for størrelsen min med ekstra mye heteronormativ grooming og pynting."
"Hvis jeg legger ut bilder hvor det synes veldig godt at kroppen min er helt annerledes nå enn den var i 2008, kommer alle jeg kjente på ungdomsskolen til å bli pinlig berørt på mine vegne. Det må jeg for enhver pris unngå, selv om det dreier seg om folk jeg ikke engang har kontakt med lenger."
"Absolutt alt jeg utretter her i livet ville betydd mer dersom jeg var slank."
"Jeg må ikke vise at jeg er andpusten. Da bekrefter jeg alt det de rundt meg tror de vet om tjukke folk."
"Jeg er fortsatt sulten, men hvis jeg forsyner meg igjen kommer alle rundt bordet til å tenke "så det er derfor hun ser ut som hun gjør."
"Jeg kan ikke tillate meg å bli fotografert fra den vinkelen. Det vil fremheve dobbelthaken min, og den fins ikke hvis ikke noen har bildebevis."
"Hvis jeg legger på meg så kommer folk rett og slett til å slutte å være glad i meg."
*
Jeg skulle gjerne delt oppskriften på å bli kvitt disse tankene fullstendig, men jeg har ikke noe mer banebrytende å anbefale enn "fake it till you make it". Alle sammen dukker opp hos meg, samt en million andre i samme sjanger. Men jeg kan overkjøre dem nå. De oppleves ikke lenger som sannhet, men som et irriterende lite insekt som surrer rundt i hodet mitt og distraherer meg fra virkeligheten. Samtidig er det et kontinuerlig indre arbeid, å ikke føle skam eller forakte det jeg ser i speilet.
Dessuten er det uhyre viktig å huske at jeg ikke har funnet på disse tankene av meg selv.
Jeg har lært å hate kroppen min. Jeg har lært å frykte tjukkhet. Jeg har lært å skamme meg over hvordan jeg ser ut. Denne fiendtligheten fra omverdenen er ikke innbilning, selv om den sjelden arter seg så bokstavelig som at noen sier "du er tjukk og derfor liker jeg deg ikke" ansikt til ansikt.
Vi har alle lært det. Vi lærer det når ukeblader skriver stygge ting om folk som har tatt en tur på stranda, fordi de er tjukke. Vi lærer det når størsteparten av tjukke folk på TV fremstilles som late, slemme, grådige og stygge, og nesten aldri vakre, kloke eller heltemodige. Vi lærer det hver gang vi ser en annonse for et absurd produkt som skal få oss til å gå ned i vekt. Vi lærer det når folk vi er glad i kaller seg selv stygge og feite, når de går på radikale dietter og faster, når de kjøper hold-in-undertøy og avføringsmiddel slanke-te. Vi lærer det av realityprogrammer hvor tjukke folk blir hundset og skreket til mens de prøver å trene bort halve kroppen sin på et par måneder. Vi lærer det hver gang det regner komplimenter over noen som har gått ned i vekt i det siste. Vi lærer det av måten ellers sympatiske folk snakker om andre tjukke mennesker (men ikke om deg, da). Vi lærer det fra vi er små og vi "vet" at tjukk=fysj, i mange, mange år, før vi begynner å lære å stille spørsmål ved det (hvis vi stiller spørsmål ved det i det hele tatt). Alle tjukke personer har på et eller annet tidspunkt hørt noen omtale tjukke kropper med samme avsky som en pøl med oppkast, og sånt fester seg.
Og fordi vi alle har lært det, er fettforakt mer enn bare en indre kraft. Den gjør reelt utslag igjennom diskriminering i skole, arbeidsliv og helsevesen. Jeg kan elske meg selv så mye jeg vil. Det forhindrer ikke at en lege kan finne på behandle meg dårligere enn han behandler mine slanke venninner. Det forhindrer ikke at jeg ikke får kjøpt jeans som passer meg. Fettforakt vil fortsette å være et problem om så alle tjukke personer i verden sluttet å bry seg om det, for det er ikke nok at alle jobber med forholdet til egen kropp. Selve kulturen rundt kropp må endres. Vi trenger frigjøring, ikke bare positivitet.
*
Jeg har endelig sluttet å holde inn magen til enhver tid, jeg er ganske ukritisk til bilder av meg selv, jeg bruker bikini, og jeg bestiller milkshake hvis jeg har lyst på milkshake, selv om de slanke folka jeg er sammen med bare drikker vann. Jeg tenker ikke lenger på kroppen min som noe jeg utsetter andre for. Den er jo min. Hvis noen blir støtt av den er det deres problem. Og når jeg ser på den så er jeg genuint fornøyd med det jeg ser (jo, jeg mener det faktisk). Jeg ser noe fullkomment, ikke en dårligere versjon av meg selv enn jeg kunne vært.
Men jeg har fremdeles tanker rundt kroppen min som jeg ville foretrukket å ikke ha.
"Hvor bevisst er menneskene rundt meg på størrelsen min?"
"Jeg er klart den tjukkeste personen i dette rommet. Tenker de andre på det? Forventer de noe spesielt på grunn av det? Kan jeg snakke om det?"
"Tror de at jeg er misfornøyd med kroppen min?"
"Føler de seg overlegne? Er jeg en påminnelse om at de selv ser "bra" ut?"
"Er de tiltrukket av meg? Hvis de er det, ville de synes det var pinlig å innrømme det?"
"Ville de oppført seg annerledes, sagt andre ting, hvis det bare var tynne mennesker her?"
"Ville de respektert meg mer om jeg var tynnere? Håper de at jeg skal bli tynnere?"
"Hva tenker de når jeg snakker tjukk-aktivisme? Blæh, politisk korrekthet? Tøft, fight the power? Bare en unnskyldning for å fortsette å være tjukk? Framstår jeg som ute av stand til å være objektiv?"
"Tror de det er trist og fælt å være tjukk? Alternativt - tror de det er helt uten utfordringer?"
"Ville de oppfattet meg som mer intelligent hvis jeg var slank?"
"Ser de meg? Ser de meg?"
English:
A disclaimer to begin with:
I'm small fat, or as I usually identify in my own language: lubben (chubby). Some people would describe me as fat and others will say I'm "just curvy". To me it's honestly not important. What matters is that I am more privileged when faced with fatphobia in society, than the many people who are bigger than me, and that limits my perspective on fat liberation issues. Therefore I would strongly recommend seeking out other voices and other activists, in particular those who have less thin privilege than I. Check out the work of Carina Carlsen (fetmenfattet). Aubrey Gordon (yrfatfriend). Sofie Hagen.
Many of the thoughts I've had in my lifetime are pretty absurd when I see them in front of me.
"My stomach pokes out. If I hold my stomach in, it doesn't show as much. I have to do that when I'm around other people, so they're not exposed to the sight of my tummy in full size."
"I can't wear a bikini. A bikini doesn't hide my stomach well enough, and I can't put others through that. It's actually best if I swim fully dressed."
"I must shave my legs. I can't allow myself to have fat legs AND hairy skin. I need to compensate for my size through extra heteronormative grooming and dressing up."
"If I post a photo where it shows that my body is very different now than it was in 2008, everyone I knew in middle school will be embarassed for me. I must avoid this at all costs, even if these are people I'm not even in contact with anymore."
"Every single thing I accomplish in this life would be more significant if I was slim."
"I mustn't reveal that I'm out of breath. That would confirm everything those around me think they know about fat people."
"I'm still hungry, but if I have a second helping everyone else at the table will think "I guess that's why she looks that way".
"I can't let myself get photographed from that angle. That will accentuate my double chin, which doesn't exist if there are no pictures to prove it."
"If I gain weight, people will just plain stop loving me."
*
I'd love to share the secret to getting completely rid of these thoughts, but I have nothing more revolutionary to recommend than "fake it till you make it". They all pop up in my mind, along with a million others like them. But I can override them now. They no longer read as truth, but more as an annoying little bug zooming around in my head, distracting me from reality. At the same time, it's constant mental and emotional labor not to feel shame or contempt about what I see in the mirror.
Besides: it's deeply important to remember that I didn't invent these ideas myself.
I was taught to hate my body. I was taught to fear fatness. I was taught to be ashamed of my appearance. This animosity from society is not imagined, even if it rarely manifests as someone literally saying "you're fat and that's why I don't like you" to your face.
We've all been taught this. We learn it when tabloids write cruel things about people who are at the beach, because they're fat. We learn it when most fat people on TV are portrayed as lazy, mean, greedy and ugly, and hardly ever beautiful, wise or heroic. We learn it every time we see an ad for absurd weight-loss products. We learn it when people close to us call themselves fat and disgusting, when they go on radical diets and cleanses, when they buy hold-in underwear and laxatives diet tea. We learn it from reality programs where fat people are bullied and screamed at as they attempt to excercise half their body away in a couple of months. We learn it every time someone who's lost weight lately is showered with compliments for it. We learn it from the way otherwise sympathetic people talk about other fat individuals (but they don't mean you). We learn it from birth and we "know" that fat=bad for many many years before we start learning to question it (if we question it at all). All fat people have at some point heard fat bodies get talked about with a level of revulsion usually reserved for things like vomit. That sticks with you.
And because we've all learned it, fatphobia is more than some inner force. It is a very real cause of discrimination in schools, in the workspace and in the medical field. I can love myself all I want. That doesn't prevent a doctor from giving me shittier treatment than they would my thin friends. It doesn't mean I'll be able to find jeans that fit me in a regular store. Fatphobia will continue to be a problem even if every single fat person stopped caring about it, because it's not enough that people work on loving their bodies. The culture around bodies needs upheaval. We need liberation, not just positivity.
*
I've finally stopped holding in my stomach at all times, I'm fairly uncritical about photos of myself, I wear a bikini at the beach, and I order a milkshake if I want one - even if all the thin people I'm out with order water. I no longer think of my body as something I'm exposing others to. It's mine. If its existence offends someone that's their problem. And when I look at it I'm genuinely happy with what I se (no, honestly). I see something real and complete, not a lower-quality version of myself than I could have been.
But I still have thoughts around my body that I'd much prefer not to have.
"How aware of my size are the people around me?"
"I'm definitely the biggest person in this room. Do the others notice that? Do they have expectations because of it? Can I talk about it?"
"Do they think I probably hate my body?"
"Do they feel superior to me? Am I a reminder that they themselves look "good"?
"Are they attracted to me? If they are, would they be embarassed to admit it?"
"Are they censoring themselves? Would they behave or talk differently if they were surrounded by only thin people?"
"Would they respect me more if I was skinnier? Are they hoping I will become skinnier?"
"What do they think when I talk about fat activism? Blah blah PC culture? Awesome, fight the power? Just an excuse to stay fat? Do I seem incapable of objectivity?"
"Do they think it's a complete suck-fest to be fat? Or on the flipside - do they think it's a complete cakewalk?"
"Would they see me as more intelligent if I were thin?"
"Do they see me? Do they see me?"
