Angstsymptomer vi ikke hører om

 

English translation below.

Det som kommer opp når man googler "angst" dreier seg mest om panikkanfall og uro, hvilket ikke er noe rart. Jeg syns likevel det er viktig å belyse de mer obskure delene av det å ha en psykisk lidelse. Særlig når du har hatt den mesteparten av livet, er en psykisk diagnose nokså flettet inn i hvem du er som person. Iblant blir jeg usikker på om atferdsmønster og tanker jeg har kan spores tilbake til personligheten min, diagnosen min, eller begge deler. Kanskje det ikke nødvendigvis er et skarpt skille?

Men en del ting vet jeg at jeg gjør - eller opplever - nettopp fordi jeg har angst og er høysensitiv. I mange tilfeller har jeg ikke innsett dette før jeg ble voksen, og for det meste har det vært positivt å oppdage at aha - det har en forklaring. Jeg er ikke bare barnslig, pysete, lat, fjern, etc. Jeg gjenkjenner dem fra barndommen og skoletiden, og jeg gjenkjenner dem nå.


Jeg blir urolig av å befinne meg midt i et rom.
I klasserommet "måtte" jeg alltid sitte enten bakerst eller inntil en vegg, aller helst begge deler, altså i det bakre hjørnet. Hvis jeg måtte sitte et sted hvor jeg hadde folk bak meg, ble jeg stresset og ubekvem. Jeg hadde et sterkt behov for å kunne danne meg visuell oversikt over hele rommet jeg befant meg i, og det har jeg fortsatt. Jeg syns det er kjempeekkelt å sitte midt i kafeen, ytterst i bussen, eller med ryggen mot rommet. Selv hjemme hos meg selv vil jeg sitte på den siden av bordet som er nærmest veggen.

Jeg har sceneskrekk.
Alt som innebar å gjøre seg til, var langt utenfor komfortsonen min på skolen. Skuespill og muntlige presentasjoner var grusomt. I ettertid er det tydelig for meg at å oppføre seg så lite autentisk - oppføre meg som om jeg skulle undervise resten av klassen i emner jeg ikke interesserte meg for på ordentlig, eller leve meg inn i en rolle som noen andre tvang meg inn i - var altfor overveldende. Jeg spilte allerede en rolle hver dag. Alt jeg sa og gjorde i andres påsyn føltes som en opptreden, og å skulle prestere på enda et nivå av kunstig engasjement ble umulig. Slik er det fremdeles. De få gangene jeg har talt offentlig av egen fri vilje, har det gått strålende. Men med en gang det er på noen andres premisser, går jeg i lås. Jeg er heller ikke komfortabel med småprating, spesielt ikke med fremmede. Det føles falskt, meningsløst og begrensende.

Jeg er rastløs. 
Jeg pleide bestandig å tegne i timene. Mange fikk det for seg at dette betydde at jeg ikke fulgte med. I virkeligheten hjalp tegningen meg til å holde fokus på det som ble sagt. Med en gang jeg ble nektet å tegne, tok det bare sekunder før hjernen fløt av gårde og tenkte på andre ting enn undervisningen, men når hendene mine fikk være opptatt, greide jeg å konsentrere meg.
Jeg opplever det samme fremdeles i ulike former. Når jeg sitter på i bil, er jeg ofte så distrahert at det er vanskelig å snakke med meg (mannen min kan skrive under på dette). Jeg forsvinner inn i mitt eget hode, for det fins ikke noen stimulering utenfra som holder meg fokusert. Når jeg går på kino, pleier jeg å ha med meg en fidget spinner eller noe lignende å fomle med under filmen. Jeg sitter så å si aldri helt stille - jeg gynger med foten, pirker på neglene, drar meg selv i øreflippen, biter meg i leppa. 

Jeg blir lett sensorisk overstimulert.
Fenomenet heter sensory overload på engelsk. Det innebærer at når sanseinntrykkene blir for mange, blir de uutholdelige. Alle lyder blir kjempehøye og skjærer i ørene. Alt jeg ser er overveldende. Alt jeg tar på gjør litt vondt. Nervene skriker etter pause.

Jeg kortslutter hvis det blir for mye på en gang.
Dette er selvsagt ikke unikt verken for meg eller for folk med angst generelt. Men terskelen min er nok litt annerledes enn gjennomsnittet. For eksempel kan en tur på butikken være for mye. Særlig hvis jeg handler sammen med noen. Da må jeg 1) lese handlelista mi, 2) finne fram til de riktige varene i en jungel av ting og tang, 3) forholde meg til fremmede mennesker, 4) snakke med personen jeg er sammen med, og (i det siste) 5) passe på å holde avstand. Alle disse tingene distraherer fra hverandre og jeg sliter sånn med å fokusere riktig at jeg blir skikkelig stresset og forvirret. Jeg opplever det samme bl.a. på offentlig transport. Det er veldig vanskelig å holde en samtale gående på toget.

Jeg bruker mye krefter på tilsynelatende små ting.
Jeg kan være fysisk aktiv hele dagen og fortsatt kjenne meg energisk om kvelden. Og jeg kan tilbringe to timer i et bursdagsselskap og ha behov for å legge meg nedpå etterpå. Sosiale situasjoner med mange sanseinntrykk, eller situasjoner som er utfordrende eller skremmende, gjør at energilageret tømmes utrolig fort. Psykiske lidelser er slitsomt for hele kroppen, og ofte er man ikke bevisst på det før man kjenner at man trenger hvile.

Jeg syns det er ekkelt å dele noe som helst med fremmede.
Det føles feil og ubehagelig for meg å ha en samtale i normalt volum dersom utenforstående kan høre den, selv om samtalen er helt uskyldig og hverdagslig. Jeg føler at folk jeg ikke kjenner får altfor mye innsyn i mitt liv. Jeg syns for eksempel det er ekkelt å snakke om hva vi skal ha til middag når vi er på butikken; det er nesten som om jeg er redd for at folk skal bruke den informasjonen mot meg. 

Jeg er sensitiv for maktdynamikker.
Med det mener jeg at med en gang jeg føler at jeg ikke er noens jevnbyrdige, blir jeg stresset, rådvill og urolig rundt dem. Dette enten de kan påstås å være meg underlegen eller overlegen. Autoritetspersoner gjør meg ille til mote, det samme gjør folk jeg ikke kjenner godt som tilhører en annen aldersgruppe. Jeg blir alltid usikker rundt fremmede, men usikkerheten mangedobles hvis denne fremmede er mye eldre eller mye yngre enn meg. Mest nervøs er jeg rundt små barn, fordi jeg tenker på at de ser meg som en voksen som har svaret på det meste og kommer til å føre an i samtalen. Jeg føler at jeg, den voksne, har ikke rett til å være sjenert. Jeg føler også at jeg må bevise for ungens foreldre eller foresatte at jeg er en sånn kompetent voksen som har barnetekke og glimt i øyet (ekke det).
Det bedrer seg heldigvis når jeg blir kjent med personen og kjent med rollene vi har overfor hverandre.

Jeg "fawner". 
Fawning vil si at man instinktivt søker å blidgjøre dem rundt seg og forhindre konflikt, til det punkt at man overkjører sine egne grenser eller meninger. Det er et nokså vanlig symptom på både angst og post-traumatisk stress. Hos meg gjør det utslag i ekstrem konfliktskyhet. Jeg blir livredd dersom jeg mistenker at noen kan være bare litt sint på meg. Jeg merker også at selv om jeg jobber med fawner-nykkene mine til enhver tid, og blir flinkere og flinkere til å være oppriktig og autentisk - og si "nei" når jeg vil - så er min første impuls vanligvis "si det de vil høre". "Vær enig". "Lat som om du forstår". "Ikke bli sint". Å være perfekt, snill og velvillig er oppi hodet mitt å være trygg, og det kan få meg til å si ting som ikke stemmer før jeg engang skjønner hva jeg har sagt. Og siden jeg vet hvor grusomt jeg har det når noen er sint på meg, greier jeg nesten aldri å bli sint på andre, ikke engang når det er berettiget. 


Ikke alle som opplever disse tingene har angst, og ikke alle som har angst opplever disse tingene. Men de kan være en indikator på at man sliter psykisk.

Det skal også sies at selv om jeg strever med ting, så gjør jeg de tingene likevel. Jeg er i konstant eksponeringsterapi. Noen ganger går det riktig bra, og andre ganger må jeg tillate meg å gi etter for de behovene som følger med angsten. Det er lov å være svak iblant. 




English:

When you google "anxiety", the sources mainly bring up panic attacks and a general sense of unease. This makes sense. However, I think it important to shed some light on the more obscure parts of having a mental illness. When you've had it all your life, especially, a mental diagnosis is very intertwined with who you are as a person. Sometimes I find myself questioning whether thoughts and behaviors I have can be traced back to my personality, my diagnosis, or both. Maybe there's no clear-cut divide.

But there are things I know I do, or experience, precisely because I have anxiety and am highly sensitive. In many cases I haven't realized this before adulthood, and it's mostly been uplifting to discover that - oh. It has an explanation. I'm not just childish, cowardly, lazy, spaced out, etc. I recognise them from childhood and school, and I recognise them now.


Being situated in the middle of a room is upsetting to me.
In any classroom I "had to" sit either on the back row, or by a wall, or - preferably - both, meaning in the back corner. If I had to sit somewhere with people behind me, I got stressed and uneasy. I had a strong need to maintain a visual overview of the whole room, and I still do. I find it very unpleasant to sit in the middle of a café, in the aisle seat of the bus, or with my back against the room. Even in my own home I want to sit on the side of the table that is closest to the wall.

I have stage fright.
Anything that involved pretending was far outside my comfort zone at school. Plays and oral presentations were awful. Looking back, it's clear to me that behaving so inauthentically - acting like I was going to teach the rest of the class about something I wasn't actually interested in, or getting into character on someone else's orders - was much too overwhelming. I was already playing a role every single day. Everything I said or did in other people's presence felt like a performance, and being asked to enter yet another level of performance was plain impossible. I'm still that way. The few times I've done public speaking of my own free will, it's gone really well. But as soon as it's on someone else's terms, I tense up. Nor am I comfortable with small talk, especially with strangers. It feels fake, meaningless and limiting.

I am restless.
I always used to draw in class. Many took this to mean I wasn't paying attention. In reality, drawing helped me focus on what was being said. Whenever I was told to stop sketching, my brain would drift off and get lost in far-off topics within seconds, but when my hands were allowed to keep busy, I managed to keep concentration.
I still experience the same thing in various forms. When riding in a car, I am often so distracted it's difficult to talk to me (my husband can attest to this). I disappear into my own head, because there's no outside stimuli to keep me grounded. When I go to the movies, I usually bring a fidget spinner or something similar to play with during the film. I virtually never sit still - I bounce my leg, pick at my nails, fidget with my earlobe, chew my lip.

I easily experience sensory overload.
This means that when the sensory impressions are too many, they also become unbearable. All sounds are super loud and ring in my head. Everything I see is overwhelming. Everything I touch hurts a bit. This is my nerves begging for a break. 

I switch off if there's too much going on at once
I won't pretend this is unique to me nor to people with anxiety in general. But my threshold is likely a bit different from the average. A trip to the grocery store, for instance, can be too much. Especially if I'm shopping with someone. Then, I have to 1) read my shopping list, 2) find the right items in a jungle of stuff, 3) low-key interact with strangers, 4) communicate with the person I'm with, and (lately) 5) make sure to keep the distance. All these things distract from one another and makes it a struggle to focus on either one, making me really stressed and confused. I experience the same thing on e.g. public transport. I have a very hard time keeping a conversation going on the train.

I spend a lot of energy on seemingly little things.
I can be physically active all day and still feel energetic in the evening. And I can spend two hours at a child's birthday party and need to lie down afterwards. Social situations with many sensory impressions, or situations that are otherwise challenging or frightening, drain energy like crazy. Mental illness is tough on the whole body, and you often don't really notice it until you're in need of rest.

I'm uncomfortable sharing anything with strangers.
It feels wrong and unpleasant to have a conversation at a regular volume if outsiders can hear it. Even if the conversation is innocent and mundane. I feel like it gives strangers far too much insight into my life. For instance, it wigs me out talking about what to have for dinner at the grocery store. It's almost as if I'm afraid people will use that information against me.

I'm sensitive about power discrepancies.
By that I mean that the second I feel that I'm not someone's equal, I feel stressed, confused and uneasy around them, whether they're (arguably) superior or inferior to me power-wise. Authorities make me uncomfortable, as do people I don't know well who belong to a different age group. I am always insecure around strangers, but that insecurity increases wildly if that stranger is much older than me, or much younger. I'm the most nervous interacting with small children, because I think about how they must see me as an adult, someone who has answers and will carry the conversation. I feel like I, the grown-up, have no right to be shy. I also feel I must prove to the kid's parents or guardians that I'm one of those competent adults who know exactly how to talk to children (I am not).
Luckily, things improve when I get to know a person and become familiar with the roles each of us inhabit.

I fawn.
Fawning means instinctively attempting to placate those around you and diffuse conflict, to the point of overriding one's own boundaries or opinions. It's a fairly common symptom of both anxiety and PTS. For me, it comes out in an extreme fear of conflict. I get terrified if I so much as suspect someone might be even a little mad at me. I also notice that even though I am working on my fawning tendencies all the time, and getting better and better at being sincere and authentic - and saying "no" when I want to - my first impulse is usually "say what they want to hear". "Agree". "Pretend you understand". "Don't get angry". In my head, being perfect, nice and amicable is being safe, and it can make me say things that aren't true before I even realize what I'm saying. And since I know how horrible I feel when someone is angry with me, I'm hardly ever able to be angry with others. Even when it's justified.

Not everyone who experiences these things have anxiety, and not everyone with anxiety experiences these things. But they can be an indicator of struggling mentally.

It should also be mentioned that even though I struggle with things, I still do those things. I am constantly undergoing exposure therapy. Sometimes it goes really well, and other times I just have to let myself indulge the needs that come with the anxiety. It's okay to be weak sometimes.