Om å strekke ut en hånd

 

English translation below. 

Vanligvis er det høyresida jeg tar for meg (les: skjeller ut) på denne bloggen, og sånn vil det nok fortsette, men i dag vil jeg skrive om noe som først og fremst angår oss venstreaktivister (da refererer jeg altså til den politiske venstresida, ikke partiet Venstre). 

Det sies gjerne at du aldri får overbevist noen i et kommentarfelt, og det kan godt være sant. Imidlertid er diskusjonen i kommentarfeltene ofte et forsøk på å nå dem som leser, ikke bare dem som deltar. Jeg har selv kommentert på hårreisende utsagn og holdninger, ikke fordi jeg egentlig tror at det vil endre de holdningene hos forfatteren, men fordi jeg håper at neste person som blir utsatt for dem skal se min respons og bli oppmuntret til å tenke kritisk. Jeg vil annonsere at slikt som dette blir ikke bare passivt tolerert. Jeg har publikum i bakhodet.

Det er dessverre også litt av problemet. 

Social justice-aktivisme, spesielt nettaktivisme, har en lei tendens til å falle over kanten og bli kun et spill for galleriet. Målet blir ikke å utdanne, å reflektere, eller å forstå et nytt perspektiv, men å "eie" den andre parten. Å få dem til å virke tåpelig. Å vinne prisen for Mest Opplyst Om Sosial Dynamikk Og Identitetspolitikk. Å få likes, heller enn å oppnå noe konkret. 

Jeg har sett gang på gang at venstreaktivister kaster seg fram og billedlig glefser til alt som har det fjerneste slektskap med fordommer eller høyrepolitikk. Mange skiller ikke mellom legitim kritikk og usaklig drittslenging; mellom oppriktige spørsmål og trolling. 

Mye av dette bunner i et prinsipp som er svært utbredt på venstresida, om at det er enhvers ansvar å opplyse seg selv. Man skal sette seg inn i de politiske problemstillingene via egen research, og ikke kreve at marginaliserte grupper og individer gjør det emosjonelle læringsarbeidet for dem. Det skal ikke være min jobb, som skeiv person, å forklare bifobi for streite mennesker igjen og igjen. Bruk Google, da vel!

Selv om jeg til en viss grad er enig i at det er ingen enkeltpersons ansvar å opplyse dem rundt seg, syns jeg det er mange ting som ikke holder mål med finn-det-ut-sjæl-filosofien. Google fører mildt sagt mange veier. En tolvåring som genuint ikke forstår hva som gjør N-ordet til et skjellsord, vil ikke nødvendigvis google seg fram til de riktige svarene. Det er uendelig med kilder foran nesen på vedkommende som vil presentere det motsatte, og de mest iherdige høyreekstreme aktivistene er ekstremt flinke til å spre ideologien sin til tenåringer ved hjelp av memes og humor. Det er tilsiktet og effektivt og jeg kan nesten garantere at du undervurderer dem her.

Kanskje ingen burde være nødt til å spre det politisk korrekte budskap (såkalt). Faktum er likevel at noen må ta det ansvaret tross alt. Ikke hele tiden, og ikke alene - det er alltid lov å si "nei, i dag greier jeg ikke forklare dette for deg. Det er traumatisk å snakke om og jeg har ikke energi til det." Men vi kan ikke alle si det hver gang, hvis vi virkelig vil at de som ikke forstår, skal begynne å forstå. I det aller minste går det an å finne en mellomløsning. Ikke riv hodet av alle som ønsker å lære - guide dem til tekster, nettsider og aktivister som kan være gode utgangspunkt for å finne ut mer om sosial rettferd. Og hvis selv det er for mye spurt, avslå på en sivilisert måte, ikke på en måte som skremmer vedkommende fra å noensinne ta opp temaet igjen. Ingen av oss er født med kunnskap om disse tingene, og et sted må man begynne.

Venstreaktivismen har også et problem når det gjelder å møte dem som har snudd, lært, og ombestemt seg. De som tar avstand fra den politikken de kjørte før, de som kommer med oppriktige beklagelser for feiltrinn, de som åpent erkjenner at "nå som jeg vet mer har jeg endret min mening." Veldig ofte blir disse menneskene svart med hån, sinne og kald likegyldighet.

Jeg forstår dette også. Det er svært lett å tenke "velkommen etter". Det er lett å bestemme seg for at ingen fortjener applaus for å begynne å gjøre noe de alltid burde gjort. Too little, too late. Og jeg syns virkelig ikke dette er helt svart/hvitt. Noen mennesker har faktisk gjort så pass stor skade at en unnskyldning er bare begynnelsen (Michael Bloomberg, for eksempel). Noen gjør det pinlig klart at de flytter ståsted for å forbedre imaget sitt og lite annet (Michael Bloomberg, for eksempel). Det må være lov å kreve litt av folk, særlig folk med makt og innflytelse.

Men et sted går det en svingete grense for hva som er rimelig, og hva som er uhensiktsmessig. Vi må greie å skille mellom den responsen vi har mest lyst til å gi, og den som faktisk vil inspirere noen til å fortsette å gå i seg selv. Hva er egentlig den mest ønskelige utviklingen? Er det at x antall mennesker holder kjeft og skammer seg over at de ikke begynte å kalle seg feminist tidligere? Det er ikke akkurat sånn at de kan gå tilbake i tid og mene andre ting - men de kan gå framover. Folk som vil endre holdningene sine, som vil lære av sine feil og vil lytte burde få muligheten til det. Vi er fæle til å "kansellere" personer som tråkker i salaten, før vi engang gir dem muligheten til å beklage, forklare, eller forstå hvor salaten lå hen. Det er kanskje barskt tilfredsstillende i øyeblikket å henge ut noen på Twitter, men hva oppnår det i lengden? Til syvende og sist må det handle litt mer om hvor vi er på vei, enn om hvordan vi kan straffe dem som stakk kjepper i hjulene. 

Jeg mener ikke at det faller bare på venstresiden å være fordøyelig nok til å selge standpunktene sine. Jeg mener heller ikke at "en sosialist var ekkel mot meg" er en god grunn til å stemme konservativt. Og jeg mener virkelig at undertrykte grupper er i sin fulle rett til å kreve at det virkelig kjempes for tilgivelsen. Like fullt vi er helt nødt til å strekke ut en hånd iblant hvis vi vil ha framgang. Den ideelle, kompromissfrie løsningen er utopi. Museskritt er bedre enn ingenting.

Hvis en ideologi ikke slipper inn dem som banker på døra, og i tillegg sparker ut alle dem som gjør ubevisste tabber, vil det tynnes ut i rekkene. Det vil også - noe det allerede er masse eksempler på på ulike internettplattformer - legge opp til en elite-orientert aktivisme, en atmosfære hvor det eneste som gjelder er å være perfekt og utlært (noe vi aldri kan bli), og hvor det er mer skammelig å prøve og feile, enn å ikke prøve i det hele tatt. Da ligger vi tynt an.

English:

Usually on this blog, I write about (or rather, I come after) right-wingery, and that's not likely to stop. Today, however, I want to look at something that more typically concerns us left-wing activists.

It is said that you'll never convince anyone in a comments section, and I'm inclined to believe that. Discussions in the comments, though, are often an attempt to reach the readers and not the participants. I myself have commented on repugnant statements and beliefs shared online, not because I think it likely I'll change the author's mind, but because I hope the next person exposed will see my response and be encouraged to think critically. I attempt to announce that no, this stuff will not simply be passively tolerated. I have the audience in mind. 

Unfortunately, this is also part of the problem.

Social justice activism, especially online activism, has a regrettable tendency to morph into pure performativity. The goal becomes not to educate, reflect, or compare perspectives, but to "own" the other party. To make them look ridiculous. To win the Most Enlightened About Social Dynamics And Identity Politics award. To get likes, rather than achieve anything real.

I have seen, many times, how a lot of leftists jump in and snap at anything distantly related to prejudice or right-wing theory. Many can't tell the difference between legitimate criticism and mean-spirited bs; between sincere queries and plain trolling.

Much of this goes back to a principle that's very big in leftist circles, stating that it's each person's responsibility to educate themselves. You should familiarize yourself with political issues doing your own research, and not demand that marginalized groups and individuals do that emotional labour for you. It shouldn't be my job as a queer person, to explain biphobia to straight people again and again. Just use Google, right?

Even though I agree to an extent that it's no sole individual's responsibility to educate those around them, there are things that don't measure up in the figure-it-out-yourself philosophy. Google can take you a lot of places. A twelve-year-old who genuinely doesn't understand why the N-word is a slur, will by no means necessarily google their way to the right answers. There are a ton of sources right in front of their nose ready to supply the opposite, and the most ardent right-wing extremist activists are incredibly skilled at spreading their ideology to teenagers using memes and humor. It's intentional and effective and I can almost guarantee you're underestimating them.

Maybe no one should have to spread the so-called PC values around. The fact remains, however, that someone will need to take that responsibility anyway. Not constantly, and not alone - it's always okay to say "no, today I can't explain that for you. It's traumatic to talk about it and I don't have the energy right now." But we can't all say that every time. Not if we truly want those who don't get it, to start getting it. At the very least we can find a middle ground. Don't tear into everyone who wishes to learn - guide them to writing, websites and activists that can help them get started in social justice theory. And if even that is too much, decline in a civil manner, not in a way that deters people from ever approaching the subject again. None of us are born with knowledge about these things, and you have to start somewhere. 

Leftist activism also has a problem when it comes to those who have turned, learned, and changed their mind. Those who denounce their past politics, those who make sincere apologies for missteps, those who openly acknowledge that "now that I know more, I have changed my opinion." Very often, these people are met with mockery, anger and cold indifference.

I understand this, too. It's very easy to think "...Ok. Fucking finally." It's easy to decide that no one deserves cookies for starting to do something they should have been doing all along. Too little, too late. And I don't actually think this is a black and white issue. Some people truly have done enough damage that an apology doesn't even cover the bare minimum (such as Michael Bloomberg). Some are very transparent about changing their stance solely to improve their image (such as Michael Bloomberg). We have to be able to demand a little effort, especially from those rich in power and influence.

But somewhere there's a wiggly line between what's reasonable, and what's counterproductive. We have to be able to differentiate between the response we would like to offer up, and the response that will actually inspire people to keep checking their biases. What is the preferable outcome? Is it x number of people shutting up and feeling ashamed, wishing they'd had the wherewithal to call themselves a feminist sooner? It's not like they can travel back in time and change that - but they can move forward. People who want to challenge their own beliefs, who want to learn from their mistakes and want to listen, should get the opportunity to do so. We're so quick to "cancel" people who screw up, before we even give them a chance to apologize, explain, or understand what they did wrong. It may be grimly satisfying in the moment to drag someone on Twitter, but what does it actually achieve? In the end, it all needs to be more about where we're headed, than about how to punish anyone who delayed us. 

I don't believe it's up to left-wingers alone to be palatable enough to sell our ideology. Nor do I consider "a socialist was mean to me" a good reason for voting conservative. And I most definitly believe that oppressed groups are well within their rights to put a high price on their forgiveness. But even so we have to reach out and bridge some gaps if we want progress. The ideal, compromise-free solution is unrealistic. Babysteps are better than no steps.

If an ideology refuses to let in those who knock on the door, and kicks out anyone who makes an honest mistake, the herd will get thin. And - examples of which can be seen on several online platforms - we will facilitate an elite-oriented activism, an atmosphere where the only thing that's acceptable is being perfect and done learning (which isn't actually possible), and where it's more shameful to try and fail, than not to try at all. This is not good.