Om krenking og politisk korrekthet

English translation below.

Er det verdt å hisse seg opp? Er det verdt å hisse seg opp over at folk hisser seg opp? Er det verdt å hisse seg opp over at folk hisser seg opp over at folk hisser seg opp?

Det nærmer seg jul, noe som vil si at Facebook fylles med spørsmål om kulturhensyn. Selskaper, organisasjoner og institusjoner gjør grep for å fremme inkludering og omfavne samtiden, og det etterfølges av fornærmede ramaskrik over andre folks evne til å bli fornærmet. Skal det ikke være bare kristne sanger i barnehagen lenger? Skal ikke Diplom-is beholde sin gode gamle rasistiske logo? Er det ikke morsomt med blackface på TV lenger?

Det kortfattede svaret er: ...Nei.

Nå er faktum at ting forandrer seg hele tiden. Terminologi oppdateres, språket utvikler seg. Julekalendere blir tatt av skjermen fordi det produseres nye. Merkevarer bytter design. Det skrives nye barnesanger stadig vekk og en konsekvens er at barn lærer seg noen av dem. Likevel syns jeg det møtes med en spesiell type akking og uffing når disse forandringene har som formål å ta hensyn til noen. Da blir det for mye.  

Jeg har inntrykk av at det er spesielt to feiloppfatninger som ligger til grunn for denne irritasjonen.

1. Det er ingenting som er tilrettelagt for meg. Kan ikke andre folk også bare deale med at livet er litt urettferdig?

Det er lett å påstå at det blir "altfor mye å holde styr på" å skulle slutte å si n-ordet, lære noens nye pronomen eller forholde seg til rasistiske karikaturer i Disney-klassikerne. Hvis du aldri har vært blant de ekskluderte, latterliggjorte eller nedprioriterte medlemmene av samfunnet, og allting alltid har funket greit for deg, så framstår status quo som den naturlige og mest praktiske tilstanden. 

Gjett hva: det er ikke tilfeldig at samfunnet passer for deg. Samfunnet er tilrettelagt for deg aldeles med vilje. Det bare oppleves ikke som tilrettelegging når du aldri har kjent på det motsatte. Forsøk på endringer som inkluderer flere i den tilretteleggingen, derimot, oppleves som invaderende og unødvendig. Var det liksom ikke bra nok før?

Jeg tipper at hvis du spør urfolk som ble slått på skolen fordi de snakket sitt eget morsmål, så vil de si at nei, det var ikke alt som var ålreit før. Jeg tipper at hvis du spør noen som ikke slipper inn på halvparten av kaféene i byen fordi de ikke er rullestoltilgjengelige, så vil de si at ikke alt er ålreit nå. 

Selvsagt er livet urettferdig. Men det er da ikke noe mål at livet skal være mer urettferdig enn det trenger å være. Så hva er egentlig skaden i utvikling som inkluderer flere? Er det muligens at vi som alltid har vært inkludert må dele på ting vi pleier å ta for gitt? At det ikke holder å gjøre som vi alltid har gjort, bruke ord vi alltid har brukt, og operere på automatikk, men at vi faktisk må gjøre en bevisst innsats og sette oss inn i andres situasjon? At vi må forberede oss på å ta tak i egne vaner og holdninger og forholde oss til at intensjoner ikke er alt? For jeg nekter å tro at et diskré redesign av "Eskimonika" snur opp-ned på livet til noen.

Barn kan synge "Deilig er jorden" alt de vil, bare ikke nødvendigvis i regi av en sekulær institusjon. Gjett hva igjen? Jeg er norsk med norske forfedre så langt tilbake jeg vet, jeg er oppdratt uten religion, og jeg fant det ubehagelig og feil å ha obligatoriske tilstelninger i kirken på barneskolen. Det går fint an å undervise om kristendommens innvirkning på norsk kulturarv. Vi trenger ikke late som om kristendommen ikke har formet landet. Men vi trenger heller ikke late som om Jesus er en nøytral figur.

2. Små og store ting henger ikke sammen.

Veldig, veldig ofte blir såkalt politisk korrekthet møtt med et overbærende "er det noe å bry seg om også, nå?" "Krenket igjen!" "Har ikke folk andre ting å tenke på?" 

Dette leder meg til å tro at mange ikke har lært å se sammenhenger. "Jeg får ikke tak i plaster som matcher mørk hud" handler ikke bare om plaster. Det handler om milliarder av mindre, tilsynelatende ubetydelige symptomer som sammenlagt blir til et epidemisk problem. Det er ingen som ligger våken og gremmer seg over at plasteret ikke matcher hudtonen, men det plasteret representerer en av mange, mange påminnelser om at mørk hud anses som annerledes; som ikke verdt å regne med når produkter skal utvikles. Enda en instans hvor man "tilfeldigvis" er blant dem som må finne seg i at livet er litt urettferdig. Og la oss tenke etter - hvor ellers blir mennesker med mørk hud påmint at livet er litt urettferdig? Er det bare i trivielle settinger? Nei, nemlig.

Den urettferdigheten som stadig blomstrer i verden krever strukturell forandring, men det innebærer faktisk også behandling av symptomer. Det innebærer bevisstgjøring og holdningsendringer. Det innebærer at etter hvert som vi får høre hva marginaliserte mennesker og grupper har å si, må vi oppdatere kunnskapen vår og dra fram den figurative ugressaksa. 

Det betyr at barn som vokser opp og lærer tusen nye ting hver dag, som bygger nervebaner i hjernen og lager seg et verdensbilde de skal ha med seg resten av livet, får lære at urfolk er ordentlige mennesker med liv og tanker og meninger og tradisjoner og historier, i stedet for at deres første møte med urfolkkultur er Disneys Pocahontas, lille Hiawatha og karikerte firmamaskoter. De får lære at kristendommen er en av mange religioner, ikke hovedreligionen, ikke den mest siviliserte religionen, ikke den religionen som alle kjenner til og som kommer først i rekka. De får lære at navn med utenlandsk ordlyd ikke er snodige og rare, at funksjonshemmede hører hjemme overalt i samfunnet, at folk selv får bestemme hva de vil bli kalt. At når plaster er ment å matche fargen på huden, så sier det seg selv at det skal finnes plaster i alle fargene hud kan ha.

Vi har ikke rett til å bli ansett som Gode Mennesker. Det er noe vi gjør oss fortjent til. Hvis det er for mye bry å ta hensyn, å ikke sette det vi selv er vant til foran muligheten for mer inkludering og mer respekt - hvis vi nekter å trekke oss litt sammen slik at alle får komme inn i varmen - da er vi ikke konservative eller tradisjonsbevisste. Vi er late og trangsynte.

Og, seriøst: Du gjør ikke deg selv noen tjenester ved å poste lange, sinte avhandlinger på sosiale media om hvor mye mer hårsår alle andre enn deg er. Ta et glass julebrus i stedet og syng noen vers av "Deilig er jorden." Du vil oppdage at ingen kommer for å stoppe deg.




English:

Is it worth getting outraged? Is it worth getting outraged at people's outrage? Is it worth getting outraged at people's outrage at people's outrage?

Christmas is coming up, which means that Facebook is flooded with questions of cultural sensitivity. Brands, companies and institutions make efforts to promote diversity and embrace current times, and offended choruses follow suit, calling out others' capacity for getting offended. Will they not just sing christian songs in kindergarten anymore? Won't Diplom-is keep their good old racist logo? Isn't blackface on TV fun anymore?

The short answer is: ...No.

The fact is, things change all the time. Terminology is updated, language evolves. Christmas programs are taken off the air because new ones are produced. Brands change the design of their merchandise. New childrens' songs are written and children learn them. And yet it seems to me there's a special kind of yammering that occurs when these changes aim to be respectful of certain people. That's just too much.

I find that there are two particular misconceptions at the root of this upset-ness.

1. Nothing's ever been facilitated for me. Can't we all just deal with the fact that life isn't fair?

It's easy to claim that there's "just too much to keep up with" when you're asked to quit using the N-word, learn someone's new pronouns or acknowledge Disney's history of racist caricatures. If you've never really been among the excluded, ridiculed or disenfranchised members of society, and everything's basically been working just fine for you, then the status quo seems like the natural and most practical order of things. 
 
Guess what though: it's not a happy coincidence that society fits you. Society was facilitated for you entirely on purpose. It just doesn't read as facilitation when you've never felt the lack of it. Attempted changes that include more people, however, appear invasive and unnecessary. What, things weren't good enugh before?

I'll bet if you ask indigenous people who were physically abused at school for speaking their native language, they'll tell you no, not everything was alright before. I'll bet if you ask someone who can't get into half of the cafés in the city because they're not wheelchair accessible, they'll tell you not everything is alright now.  

Of course life isn't fair. But it's not like we should strive to make life any more unfair than it needs to be. So what exactly is the big damage in progress that includes more people? Is it perchance that those of us who have always been included have to start sharing things we usually take for granted? That it's not enough to just do what we've always done and use words we've always used - we actually have to make a conscious effort and empathise with other people? That we need to prepare to check our habits and biases and accept that intent is not everything? Because I refuse to believe that a subtle re-design of "Eskimonika" is ruining anybody's life.

Children can sing "Oh holy night" all they want, just not necessarily under the direction of a secular institution. Guess what again? I am Norwegian with Norwegian ancestors as far back as I can trace them, I was raised without religion, and I found it uncomfortable and wrong to have mandatory events in church in elementary school. It's entirely possible to teach kids about christianity's role in our cultural heritage, we don't need to pretend christianity hasn't shaped our country. But we also don't need to pretend that Jesus is a neutral figure.

2. Big and small things have nothing to do with each other.

Very, very often, so-called political correctness is met with a condescending "is that really something to get worked up about?" "Offended again!" "Don't people have real problems?"

This leads me to believe a lot of people haven't learned enough about seeing connections. "I can't find band-aids that match dark skin" isn't simply about band-aids. It's about a billion small, seemingly inconspicous symptoms that add up to a problem of epidemic proportions. People aren't lying awake at night thinking "if only my bandage matched my skin tone" - that band-aid makes one of many, many reminders that dark skin is considered Different. Not worth taking into account when developing a product. It's yet another instance where certain people "happen to be" the ones who have to deal with life being unfair. Let's think - where else are people with dark skin reminded that life is unfair? Just in trivial settings? Yeah, no.

The injustice taking place in the world requires structural change, but that includes treating the symptoms. It includes building awareness and confronting values. It means that as we hear the voices of marginalized people, we update our knowledge and pull out the figurative weed whacker. 

It means that children, who grow up and learn a thousand new things every day, who build pathways in their brains and create world views that will stick with them for the rest of their lives, get to learn that indigenous people are real humans with lives and thoughts and opinions and traditions and stories, instead of their first introduction to indigenous cultures being Disney's Pocahontas, little Hiawatha and offensive mascots. They get to learn that christianity is one of many religions, not the Main religion, not the most civilised religion, not the religion everyone knows is first priority. They get to learn that foreign sounding names aren't weird or funny, that disabled people belong everywhere in society, that people get to decide what they're to be called. That when band-aids are meant to match skin tone, it logically follows that band-aids should exist in every color skin does.

We don't have a Right to be considered good people. That's something we earn. If it's too much work to be considerate, too much to ask not to put what we're used to before the opportunity for inclusion and respect - if we refuse to huddle together just a little bit so that everyone can fit in the room - we're not conservative or traditionalist. We're lazy and narrow-minded.

And, seriously: You're not doing yourself any favors by posting long, angry rants on social media about how everyone else is too sensitive these days. Drink some eggnog instead and sing "Oh holy night". You'll find no one is gonna stop you.