Om abort

English translation below.

CW: Abort, graviditet, voldtekt og overgrep.

Nylig ble det innført totalforbud mot å ta abort i Polen. Denne uka ble Amy Coney Barrett innsatt som høyesterettsdommer i USA, som den sjette konservative stemmen av ni med makt til å innskrenke - eller fjerne - selvbestemmelsesretten. KRF trumfet igjennom kutt i vår egen abortlov i fjor. Det er veldig viktig for veldig mange at cirka halvparten av oss ikke skal få lov til å kontrollere våre egne kropper.

For det er dét det handler om. Denne debatten sporer av hele tiden, til stråmann-argumenter om fosterets rett til liv og om å beskytte kvinners helse, for ikke å nevne til graverende misinformasjon og de vanvittigste løgner. Mye av det er fengende på sitt vis, men alt er like fullt en distraksjon fra det enkle faktum at enten anerkjenner du ethvert individs rett til å bestemme over egen kropp, eller så gjør du det ikke.

"Abort er mord!"
Hva angår å bli enig om nøyaktig når et foster kan moralsk anses som en person - dette er ikke mulig. Både fordi det aldri vil rå komplett enighet om saken og fordi det umulig kan stadfestes virkelig nøyaktig. Skjer det fra ett sekund til det neste? Utvikler alle fostre seg på sekundet like fort? Kan du med hånda på hjertet si at du ikke ville være i stand til å velge mellom å redde et brett med befruktede embryoer eller en sprell levende tre måneder gammel baby fra tilintetgjørelse? 

For øvrig spiller det ingen rolle hva man kaller fosteret. Så lenge det ikke er i stand til å eksistere uten en annens kropp - og de aller fleste aborter skjer på et tidlig stadium, hvor dette er faktum* - er ikke nøkkelspørsmålet hvorvidt det teller som et menneske. Andre (fødte) mennesker har heller ingen rett til å bruke min kropp til å overleve, hvis ikke jeg vil det. Hvis jeg dør, kan ikke organene mine redde livet til et eller flere andre mennesker med mindre jeg har sagt at det er greit. Jeg har med andre ord større bestemmelsesrett over min egen kropp som død, enn som gravid. Spørsmålet er om det virkelig er slik vi skal ha det.

* Sene aborter utføres kun dersom det er fare for den gravides liv, eller barnet ikke er levedyktig.

"Hva om du aborterer en unge som ville blitt personen som kurerer kreft?"
Hva om den gravide tenåringen hadde kommet til å kurere kreft dersom hun ikke ble tvunget til å bli mor før hun rakk å bli myndig? Hva om et av de barna som sulter i hjel hver eneste dag kunne kurert kreft dersom århundrer med kolonialisme ikke hadde tappet samfunnet deres for ressurser? Denne leken kan vi fortsette med i det uendelige. Kanskje vi alle burde føde så mange barn vi overhodet er i stand til, uavhengig av vår evne til å brødfø dem? En av dem kan bli den neste Steve Jobs! Hvem bryr seg om de kanskje vokser opp neglisjerte og underernærte?

Enten så er retten til kontroll over egen kropp overordnet potensialet for å bære fram et supermenneske, eller så er den ikke det. I så fall burde vi også snakke om potensialet for for eksempel å bære fram en fremtidig seriemorder. Hvordan passer det inn i dette argumentet?

"Det er jo faren sitt barn også, skal ikke han få være med og bestemme?"
Jo, hvis det er han som skal føde barnet. Og bare da. Faren bestemmer over sin kropp, ikke over noen andres. Den som er oppriktig klar til å tvinge noen til å bære fram barnet deres, burde ikke være noens partner, og antakelig heller ikke noens forelder. 

"Men du kan jo bare adoptere bort barnet hvis du ikke vil ha det?"
Det later til å rå litt forvirring rundt omfanget av en graviditet. Mirakuløst og positivt som det kan være under riktige omstendigheter, så er det ikke til å komme bort fra at graviditet og fødsel er en enorm påkjenning for kroppen og psyken, som setter livsvarige spor, koster mye å følge opp, krever tid og omstilling i hverdag og arbeidsliv, og medfører sterke fysiske smerter. I tillegg er det kraftige hormoner med i ligningen som ofte gjør det alt annet enn enkelt å gi fra seg barnet etter å ha båret det fram. Her lurer det virkelig traumer rundt hvert hjørne. 

"Er det ikke bare å la være å bli gravid, da?"
Den som tror det er det minste realistisk at uventede og uønskede graviditeter skal opphøre, lever i en drømmeverden. Folk har sex. De kommer ikke til å slutte. Iblant resulterer det i graviditet, og iblant kunne dette vært unngått hvis flere hadde tilgang til nøytral, oppdatert helseinformasjon og til trygge prevensjonsmidler. All statistikk peker mot at omfattende og medisinsk korrekt seksualundervisning senker antallet uønskede graviditeter, især blant barn og unge. Likevel er iherdige abortmotstandere gjerne blodfans av abstinence-only-doktrinen og motstandere av prevensjon. Man skulle nesten tro posisjonen deres stammer fra et mål om å kontrollere folks - spesielt kvinners - seksuelle atferd fremfor å faktisk senke aborttallene.

I tillegg må det nevnes at iblant bærer den gravide absolutt null av ansvaret. Noen ganger blir folk gravide som følge av seksuelle overgrep. 

"Men hva om det fins unntak for dem som har blitt utsatt for voldtekt eller incest?"
Dette kan høres relativt rimelig ut på overflaten. Det er brutalt å skulle leve med en slik historie både for barnet og forelderen. Det er vel forståelig at mange ikke ønsker å oppfostre barnet til sin overgriper? Selv hardkjernede pro-lifere innrømmer ofte at ingen fortjener det.

Nøkkelordet er imidlertid "fortjener". Ved å plukke ut spesifikke omstendigheter som gjør det innafor å ta abort, innrømmer du at i utgangspunktet regner du graviditet som en passende straff for sex. At det er riktig å dømme noen til å bli forelder (for øvrig en flott posisjon å sette det barnet i). At de kan skylde seg selv.

Det funker ikke sånn at alt vi foretar oss utgjør ugjenkallelig samtykke for alle mulige konsekvenser. Når jeg setter meg bak rattet, vet jeg at det finnes en liten, liten mulighet for at jeg krasjer. Det betyr ikke at jeg samtykker til å bli påkjørt. Det betyr heller ikke at jeg ikke burde få medisinsk hjelp hvis det skjer noe. Helseprofesjonelle vil gjøre sitt beste for å få meg tilbake til den tilstanden jeg var i før ulykken. Selv om jeg visste at ulykken var mulig. De vil gjøre det om så ulykken var regelrett min feil.

Enten er min rett til å bestemme over egen kropp overordnet hvorvidt jeg fortjener eller forutser alt det som potensielt kan skje med den, eller så er den ikke helt min.

La oss ikke engang gå inn på hvor mye det kan presse folk til å oppgi falske voldtektsanklager, dersom dét er den eneste måten å få innvilget en abort på.

"Men det er farlig å ta abort!"
Alle medisinske inngrep medfører en viss risiko. Men risikoen for helsekomplikasjoner er mye lavere ved en trygg abort enn ved en full graviditet og fødsel. Enhver som har født kan skrive under på at det er umenneskelig å skulle gå igjennom det mot sin vilje, særlig om man er svært ung eller på annen måte dårlig fysisk rustet til det. Å tvinge noen til å bære frem barn klassifiseres faktisk som en form for tortur. Jeg må ha retten til å bestemme at kroppen min ikke skal bli torturert. 

"Hva om du angrer?"
Statistikken viser at den vanligste følelsen folk kjenner på etter en abort, er lettelse, noe som kan være greit å vite. Men dette er heller ikke egentlig poenget. Vi har rett til å ta valg vi kan komme til å angre på. Det må vi ha rett til, for det gjelder veldig mange valg her i livet. 

"Abort er ikke forenlig med min religion."
Deg om det. Ikke alle tilhører din religion.

"Det som er så kjekt er at når det blir ulovlig å ta abort, vil ingen noensinne gjøre det mer. Særlig ikke på ulovlige, risikable måter."
Ja, de ser ut til å tro dette. Men nei.

Vi skal ha rett til å bestemme hva som skjer med organene våre uansett. Alt annet er bakgrunnsstøy. Det er derfor det heter pro-choice. Det er et ord som gir mening. Pro-life, derimot, er et ord som gjemmer seg bak distraksjoner og unnskyldninger og ikke reflekterer sin virkelige betydning. Når alt kommer til alt er pro-life bare anti-choice. Intet mer og intet mindre.

 


English:

CW: Abortion, pregnancy, rape and assault.

Abortion was recently completely banned in Poland. This week, Amy Coney Barrett was confirmed to the United States Supreme Court, as the sixth conservative voice among a total of nine with the power to limit abortion rights. KRF squeezed through cuts in our own abortion rights last year. It is very important to a lot of people that around half of us not be able to control our own bodies. 

Because that is what it's about. This debate is derailed all the time, into strawman arguments about the fetus' right to life and the protection of women's health, not to mention galling misinformation and plain ridiculous lies. Much of it is compelling in some way, but it is all a distraction from the simple fact that either you recognize every individual's right to be in charge of their own body, or you don't. 

"Abortion is murder!"
As for agreeing on a specific point in time when a fetus can morally be considered a person - this literally isn't possible. Both because we will simply never reach a consensus on this, and because there's no truly accurate way to draw the line. Does it happen from one second to the next? Do all fetuses evolve at the same speed down to the second? And can you honestly say, if you had to choose between saving a dish of fertilized embryos or a living breathing three-month-old baby from termination, that that would be a tough decision for you?

All that aside, it doesn't actually matter what you call the fetus. As long as it's unable to exist without the use of another's body - and the vast majority of abortions take place in an early stage where this is the case* - the key question isn't whether it counts as a human being. Other (born) human beings also have no right to use my body to survive, if I don't consent to it. If I die, my organs can't be given to anyone whose lives depend upon them unless I have said it's okay. In other words, I have more agency over my own body as a corpse, than as a pregnant person. The question, then, is whether this is really how we want it to be.

* Late-term abortions are only performed when the pregnant person's life is in danger or it's established that the child will not survive. 

"What if you abort the person who would have grown up to cure cancer?"
What if the pregnant teenager would have gone on to cure cancer if she hadn't been forced to become a mom before she's even of age? What if one of the kids who starve to death every day could have cured cancer if centuries of colonialism hadn't drained their society of resources? We can play this game all day. Maybe we should all just have as many children as we're physically capable of, regardless of our ability to take care of them? One of them could be the next Steve Jobs! Who cares that they might grow up neglected and malnourished?

Either, the right to control our own bodies supercedes the potential to raise a superhuman, or it doesn't. In which case we should also discuss the potential for raising a future serial killer. How does that fit into this argument?

"It's the father's baby too, shouldn't he get a say?"
Yes, if he's the one who's pregnant. And only then. The father is in charge of their own body, nobody else's. Someone who is genuinely ready to force another person to carry their child, should not be anyone's partner, and should probably not be anyone's parent either.

"But you could just give the child up for adoption if you don't want it."
There seems to be a lot of confusion surrounding what pregnancy actually entails. As miraculous and wonderful as it can be in the right circumstances, there's no denying that pregnancy and labor takes a massive toll on the body and the psyche, leaves marks that last forever, costs a great deal to follow up, demands time and adaptation in everyday life and at work, and comes with a side of strong physical pain. On top of that, there are powerful hormones in the picture that can make it incredibly hard to actually give up the child after carrying it to term. There is truly trauma lurking around every corner here.

"Isn't the best solution just to not get pregnant?"
Whoever thinks it's the least bit realistic that unexpected and unwanted pregnancies will cease to exist, is living in a dream world. People have sex. They will not stop doing that. Sometimes it leads to pregnancy, and sometimes this could have been avoided if more people had access to neutral, relevant health information and safe contraceptives. All the statistics point to a comprehensive and medically correct sexual education lowering the rate of unwanted pregnancies, especially among teens. And yet, stark pro-lifers often swear to the Abstinence Only doctrine and oppose birth control. You'd almost think their stance is rooted in a goal to control people's - especially women's - sexual behavior, rather than actually decreasing the number of abortions. 

In addition it needs to be said that sometimes, the pregnant person carries absolutely none of the responsibility. Sometimes, people get pregnant from being sexually assaulted.

"But what if there's an exception for victims of rape or incest?"
This may sound reasonable enough on the surface. It's brutal to be made to live with a backstory like that for both the child and the parent. Surely it's understandable that many have no wish to raise the child of their attacker? Even hard-core pro lifers often go out and admit that no one deserves that.

The keyword there, however, is "deserves". By cherry picking specific circumstances for when it's okay to have an abortion, you admit that in general, you find pregnancy a fitting punishment for having had sex. That it's right to sentence people to parenthood (a great position to put that child in, by the way). That they have no one but themselves to blame. 

It doesn't work that way. Everything we do doesn't equal to irrevocable consent to any possible consequence. When I get behind the wheel, I know there is a possibility I could crash, however small. That doesn't mean that I consent to being hit by another car. Nor does it mean that I shouldn't get medical help if something does happen. Medical professionals will do their utmost to get me back into the state I was before the accident. Even if I knew the accident was within the realm of possibilities. They'll even do it if the accident was my own fault. 

Either, my right to decide what happens to my body supercedes whether or not I deserve or can predict everything it might potentially endure, or it isn't entirely mine. 

And let's not even start with what an incentive it is to make false rape accusations, if that's the only way to secure an abortion.

"But it's dangerous to have an abortion!"
With all medical procedures there is a little bit of risk. But the risk of health complications is much lower when getting a safe abortion, than when carrying a baby to term. Anyone who has given birth can testify to the fact that it's inhumane to make someone go through it against their will, especially if that person is very young or otherwise ill-equipped physically for the task. Forcing someone to go through pregnancy is actually classified as a form of torture. I have to have the right to decide that my body shouldn't undergo torture.

"What if you regret it?"
Statistics show that the most common feeling people experience after an abortion, is relief, which can be good to know. But that is not really the point either. We have the right to make choices we might regret. We have to have that right, because it's true about many, many choices in life.

"My religion doesn't allow abortion."
Then don't have one. Not everyone is part of your religion.

"The great thing is, when it becomes illegal to get an abortion, no one will ever get one again. Especially not in illegal, dangerous ways."
They do seem to believe this. But no.

We must have the right to decide what happens to our organs no matter what. Anything else is background noise. That's why it's called pro-choice. That is a word that makes sense. Pro-life, on the other hand, is a word that hides behind distractions and excuses, not reflective of it's actual meaning. At the end of the day, all the pro-life stance is, is anti-choice. Nothing more and nothing less.