Er det fortsatt greit å like Harry Potter?

 

English translation below.

Harry Potter-fandom har gått fra å være blant de minst til de mest kontroversielle den siste tida. For mange er hele konseptet ødelagt. Andre leter etter en middelvei. Hva om man fortsatt har lyst til å lese bøkene? Hva om man vil fortsette å cosplaye? Er det innafor å like Harry Potter selv om man har mistet all respekt for forfatteren? Er det transfobisk i seg selv å lese bøkene nå?

Det er veldig enkelt å si "nei, nå må du slutte å like Harry Potter hvis du vil være et godt menneske" - dessverre litt for enkelt. Det forutsetter at det finnes en definitiv, allmenn, tidløs etisk grense for hva man skal boikotte og ikke. Det forutsetter også at det finnes én absolutt grense for i hvilken grad man kan skille mellom verk og kunstner. Dette blir veldig, veldig vanskelig å skulle anvende til enhver tid.

Hvis jeg boikotter Harry Potter nå, signaliserer jeg da at det ikke var verdt å protestere mot det problematiske innholdet i JKRs bøker før hun åpnet opp om transfobien sin? Og er det ikke mulig å få noe ut av en bok uten å like eller støtte alle detaljer i den? Jeg elsker TV-serien F.r.i.e.n.d.s, og den er full av elementer som ikke holder seg godt, spesielt fettfobi, homofobi og transfobi. Jeg liker ikke disse tingene og det legger jeg ikke skjul på. Noe av det angår meg personlig. Men serien gir meg noe likevel. Må man like alt ved noe? Er ikke det ganske mye å be om?

Dette er ikke en ny type problemstilling. Vi har vært igjennom dette med Game of Thrones' grafiske vold mot kvinner, med Twilights på-kanten-til-pedofili og karikering av urfolk, med 50 Shades of Greys romantisering av mishandling og så videre: popkultur-kjemper med innhold som feilrepresenterer noe eller noen, som eldes dårlig, som vakler under dårlig research, fordommer og stereotyper. Og i og med at de er så populære, blir de også gått etter i sømmene mer enn de fleste verk. 
Vi har dessuten hatt mange runder med boikott-eller-ikke-boikott av kunsten til mennesker som i ettertid har vist seg å være alt annet enn gode forbilder. JKR er et eksempel på begge deler.

Det er imidlertid også veldig enkelt å si "gjør som du vil, perfekt blir det aldri uansett." Og ja, greit nok - det vil aldri bli skrevet noen bok som ikke kan tolkes på en ikke helt ålreit måte. Ingenting er skapt av noen som aldri har sagt, gjort eller tenkt noe ille. Mye av det vil vi aldri få vite om. Og det er mye vi aldri vil få vite om både positive og negative ringvirkninger av vårt konsum. Det går ikke an å spore alt, og det går ikke an å konsumere fullstendig etisk under kapitalismen. 

Men fulltoleranse er også altfor enkelt. Ingen er feilfri, men ikke alle feil er likestilte. JKR har ikke bare tatt uheldige litterære valg eller uttrykt seg dårlig - hun har bidratt aktivt til at det blir vanskeligere og farligere å være trans.
Det er bedre å gå i riktig retning enn å stå stille, selv om man aldri kommer helt fram. Og selv om grensa kan være vanskelig å sette fingeren på når kulturer, generasjoner og privilegium skal tas med i betraktningen, betyr ikke det at vi aldri kan skille ut noe som definitivt krysser den (Giske).

Jeg syns det er nokså relevant hvorvidt personen man ønsker å stille til ansvar, fortsatt lever og tjener på det hen har skapt. Hamsun kan ikke investere i nazipartiet lenger. Verken han eller dem vinner noe på at folk skryter av skriveevnene hans. Han er ikke her.

JKR lever i beste velgående, og jeg vil påstå at det er mye som teller for å boikotte det nye hun kommer med. Jeg vil ikke kjøpe flere bøker av henne. Jeg vil ikke betale for å se den nye Fantastic Beasts-filmen. Jeg vil ikke støtte henne økonomisk. Og jeg vet at vi er mange nok som føler det slik til at JKR faktisk vil kjenne det økonomisk, selv om hun fortsatt er styrtrik. Hun vil heller ikke dominere litteraturverdenen på samme måte som før. De nye bøkene hennes vil ikke bli sånne som alle kjenner til. Hun vil kjenne på konsekvensene. 

Samtidig vet jeg at det fins folk der ute som ikke greier tanken på å melde seg ut av Fantastic Beasts-fandom. Jeg trenger ikke høre deres grunner, og jeg trenger ikke dømme. Det ville være meget hyklersk av meg å underkjenne hvor stor betydning fiksjon kan ha i et ungt menneskes liv.

Hva Harry Potter angår, er det for sent å skulle begrense den kulturelle innflytelsen bøkene har. De har vært her i 20 år og de revolusjonerte barnelitteraturen. De blir referert til i masse andre verk. De er blant de mest solgte og mest leste bøkene igjennom tidene. Massevis av folk oppgir dem som årsaken til at de valgte å ikke ta sitt eget liv, og jeg nekter å påstå at dette ikke har betydning. Vi kommer ikke til å kunne fjerne Harry Potter-bøkene fra samfunnets kollektive bevissthet. Vi kan ikke tvinge dem til å floppe.

Men vi kan bruke dem som utgangspunkt for diskusjon rundt problematikk i litteraturen nettopp fordi alle kjenner til dem. De er ideelle verktøy for å forstå hvordan subtil antisemittisme kan se ut. Hvordan fettfobi var sentral i barnebokhumor i forrige århundre (Roald Dahl, anyone?). Hvordan ikke navngi asiatiske karakterer.

Diskusjon rundt innflytelsesrike personer koker ofte ned til hvorvidt den og den egentlig fortjener å være berømt, og det tror jeg stort sett distraherer fra hovedsaken. Berømmelse betyr ikke at du er et bedre menneske enn andre. Det var sikkert mange komponister som var snillere enn Mozart, men Mozart er ikke berømt fordi han fortjente det mest. Han er berømt fordi han var skikkelig flink til å lage musikk. Dette sier ikke noe om resten av ham. 

Jeg syns absolutt vi burde holde folk med innflytelse ansvarlig når de gjør noe som ikke er bra, og berømmelse gir innflytelse og makt. Men jeg tror ikke vi tjener på å være så opptatt av berømmelse i seg selv. Jeg tror ikke det er bra å hige etter berømmelse, jeg tror ikke det er bra å idealisere fremmede bare fordi de er berømte, og jeg tror heller ikke det er bra å forvente at berømte mennesker skal være gode forbilder. Det finnes berømte seriemordere. Berømmelse er ikke en premie. Det er noe nøytralt som vi burde være skeptisk til fra alle kanter.

Til syvende og sist kommer jeg fram til at dette er pent nødt til å være litt subjektivt. Jeg kan ikke se at jeg skader noen ved å lese bøker jeg allerede eier, og jeg kan ikke skru tiden tilbake. Jeg har min opplevelse med dem og jeg kan ikke bare slå av de positive følelsene de gir meg, selv om jeg stiller meg mer kritisk til dem nå enn før. Jeg føler også at jeg ved å aktivt kritisere JKR, boikotte det hun selger, og støtte LGBT-organisasjoner økonomisk, kan gjøre mer for transpersoners rettigheter enn ved å la være å lese en bruktbok for tolvte gang. Jeg ser ingen fare for å bli radikalisert av den på dette stadiet.

Samtidig byr det meg imot å være en stolt, vokal fan som før. Jeg får meg ikke til å geeke ut lenger. Jeg liker ikke lenger det det innebærer å bli assosiert med Harry Potter, og det er tyngende at JKR har tatt fra meg det. Mest av alt er det tragisk, det hun har gjort mot sine transseksuelle Potter-fans. 

Jeg er svært villig til å diskutere dette temaet, for jeg syns selv det er vanskelig å finne riktig ståsted her.

English:

The Harry Potter fandom has gone from being one of the least to one of the most controversial lately. For many, the whole concept is ruined. Others are searching for middle ground. What if you still want to read the books? What if you want to continue cosplaying? Is it okay to like Harry Potter even while having lost all respect for the author? Is it a transphobic act to read the books at all now?

It's very easy to say "no, you need to stop liking Harry Potter if you want to be a good person" - a little too easy. It suggests there is a definitive, timeless and universal ethical limit of what we should and shouldn't boycott. It also suggests the existence of one true divide between art and artist. This would be very, very difficult to enact consistently.

If I boycott Harry Potter now, am I signaling that it wasn't worth protesting the problematic content in JKR's books before she opened up about her transphobia? And is it not possible to gain something from a book without standing behind everything in it? I love the TV series F.r.i.e.n.d.s, and it is full of choices that don't age well, especially with regards to fatphobia, homophobia and transphobia. I do not approve of these things and I don't pretend to. Some of it hits me where I live. But the show still gives me something. Must we like every part of a thing? Isn't that a lot to ask?  

This isn't a new kind of issue. We've been through this with Game of Thrones' graphic violence against women, with Twilight's almost-pedophilia and disrespectful portrayal of Native Americans, with 50 Shades of Grey's romanticising of abuse, and so on: pop culture giants with content which misrepresents something or someone, ages poorly, or suffers from bad research, prejudice and stereotypes. And because they gained such popularity, they underwent all the more scrutiny for it. 
In addition, we have had many rounds of to-boycott-or-not-to-boycott with art made by people who have turned out to be anything but good role models. JKR is an example of both. 

It's also, however, very easy to say "do whatever you want, it's never gonna be perfect anyway". And sure - no book will ever be written that can't be interpreted in some unfortunate way. Nothing was created by someone who's never said, done, or believed something shitty. Much of it we won't even know about. And we will never know the full ripple effects of our consumption. We can't trace it all, and there is no fully ethical consumption under capitalism.

But 100% tolerance is also way too easy. No one is flawless, but not all flaws are equal. JKR hasn't just made unfortunate literary choices or expressed herself poorly - she's actively contributed to making it more difficult and more dangerous to be trans.
It's better to move in the right direction than to stand still, even if we never make it all the way. And even if the exact limit can be hard to pinpoint when cultures, generations and privilege come into the mix, that doesn't mean it's impossible to distinguish things that definitely cross it (Giske).

I find it pretty relevant whether the person one wishes to hold to account, is still alive and profiting from what they created. Hamsun cannot invest in the Nazi party anymore. Neither he nor they have anything to gain from people praising his writing skills. He's not here.

JKR is very much alive and well, and I believe there is much to be said for boycotting her new stuff. I don't want to buy any more books from her. I don't want to pay to see the next Fantastic Beasts movie. I don't want to support her financially. And I know enough of us feel that way for her to take a real financial hit from it, even if she'll remain filthy rich. She will also not dominate the world of literature the same way as before. Her new books won't be the kind everyone knows about. She'll feel the consequences. 

At the same time I know that there are people out there who can't bear the thought of denouncing Fantastic Beasts fandom. I don't need to hear their reasons, and I don't need to judge. I'm in no position to downplay the significance fiction can have in a young life.

As for Harry Potter, it's too late to limit the books' cultural influence at this point. They've been around for 20 years and they revolutionized children's literature. They're referenced in numerous other works. They're among the most sold and most read books of all time. A number of people cite them as the reason they chose not to commit suicide, and I refuse to claim that this has no meaning. We won't be able to remove the Harry Potter books from society's collective consciousness. We can't force them to flop.

But we can use them as a starting point to discuss problematic literature precisely because everyone knows them. They are ideal tools for understanding how subtle antisemitism can look. How fatphobia was central to children's book humor in the last century (Roald Dahl, anyone?). How not to name Asian characters.

Discourse around influential people often seems to boil down to whether so-and-so truly deserves to be famous, and I think this mostly distracts from the main issue. Fame doesn't mean you're a better person than the rest. I'm sure there were many composers who were nicer than Mozart, but Mozart isn't famous because he deserved it the most. He's famous because he was really good at making music. This says nothing about the rest of him.

I absolutely think we should hold influential people responsible when they do something bad, and fame gives you influence and power. But I don't think we benefit from being so caught up in celebrity on its own. I don't think it's good to crave fame, I don't think it's good to idolize strangers simply because they're famous, and I don't think it's good to expect celebrities to be good role models. There are famous serial killers. Fame isn't a reward. It's a neutral something that we should be sceptical of from every angle.

At the end of the day, I find that this question needs to have a slightly subjective answer. I can't see how it's harmful for me to sit at home and read books I already own, and I can't turn back time. I have my experience with the series and I'm not actually able to switch off the positive emotions it brings up, even if I read them much more critically now than before. I also feel that by actively criticising JKR, boycotting what she sells and supporting LGBT organizations financially, I do more to promote trans rights than by abstaining from re-reading a thrifted book for the twelfth time. I see no danger of being radicalized by it at this stage.

At the same time, I'm reluctant to be a proud and vocal fan like I used to. I can't bring myself to geek out anymore. I no longer like what it means to be associated with Harry Potter, and it grieves me that JKR has taken that away. More than anything, it's tragic what she's done to transgender Potter fans.

I am very willing to discuss this topic, because I still have a hard time finding the right position.