Om helseangst

English translation below.

Jeg har G.A.D., generalisert angstlidelse. Hos meg gjør denne seg mest av alt utslag i helseangst, en liten underkategori av angst som ikke er så enormt uvanlig - men den snakkes veldig lite om. Derfor tenkte jeg å snakke litt om den. Ikke egentlig på akademisk vis, men med hensikt å forklare hvordan det oppleves.

Helseangst er kort og godt frykten for å bli syk; for at noe skal være i veien med en. Selv om de aller fleste selvfølgelig ikke ønsker å bli syke, er det noe annet å gå rundt med en dyp skrekk for det. Denne skrekkfølelsen kan for min del sammenlignes med den følelsen du får i et virkelig ekkelt mareritt: "herregud, så fælt alt er nå. Vær så snill, ikke la dette være ekte." Eller det lille sjokket du får når du holder på å falle og slå deg, når stolen vipper litt for langt bak, når du er uheldig og bommer på et trinn i trappa - bare vedvarende, over tid.

Det er særdeles ubehagelig.

Angsten er alltid tilstede, men den går opp og ned i bølger. I en god periode tåler jeg relativt mye. I en dårlig periode kan jeg:

- Synes jeg kjenner symptomer på en rekke ulike ting, bruke timer på å tenke fram og tilbake og kjenne etter: gjør det litt vondt der? Pleier huden å være litt rød akkurat der? Har den føflekken alltid sett sånn ut? Puster jeg rart? Er det ubehagelig å svelge? Er jeg svimmel? Varm? Kald?
- Overbevise meg selv om at jeg har masse sykdommer, til det punkt at jeg begynner å gå igjennom ting i hodet som jeg må huske å gjøre før jeg dør. Jeg skal ikke liste opp alt jeg har teorisert at jeg kan ha, men lista er lang.
- Manisk overvåke min egen kropp, saumfare huden min, være bevisst på min egen pust, telle hvor ofte jeg må på toalettet.
- Få intrusive tanker om grusomme scenarioer, så brått at jeg må trekke pusten eller ynke meg.

Alt dette akkompagnert av en intens engstelse som har symptomer i seg selv. Angst er en psykisk lidelse, men den har meget fysiske bivirkninger, og for meg innebærer dette:

- Høy puls
- Kaldsvetting
- Å bli mo i knærne, nummen og skjelven
- Hetetokter
- Tørr hals
- Angstanfall i form av hyperventilering
- Ansgstanfall i form av kraftig gråting
- Bølger av kvalme
- Fordøyelsesvansker og nervøs blære
- Muskel- og leddsmerter etter langvarig anspenthet
- Sår i munnhulen
- Nervøse bevegelser; jeg har vanskelig for å sitte stille uten å vippe på en fot, sprike med tærne, pirke meg selv i ansiktet eller på hendene etc.
- Utmattelse, fordi alt dette krever MYE energi og spør ikke om lov

Det som er ekstra "gøy" med helseangst, er at selve helseangsten kan trigge symptomer som er skremmende, og så har man det gående. Jeg kan være så anspent av engstelse for å få kink i nakken at jeg får kink i nakken. Jeg kan være livredd for at hetetoktene betyr feber, og så kommer de egentlig av at jeg er redd for at det skal være feber. Jeg kan kjenne at jeg er sår i halsen, men så kommer det av at jeg har svelget og svelget og svelget så mange ganger for å kjenne om jeg er sår i halsen, at jeg har blitt øm av det.

Når helseangsten er på sitt verste, noe som kan vare i dager og uker av gangen, kan jeg gå omkring og være mer eller mindre overbevist om at jeg har noe som kan smitte dem rundt meg, som kan gjøre meg steril, som kan utvikle seg til noe kjempealvorlig, eller ganske enkelt ta livet av meg.

Hvis jeg først pådrar meg noe, kan jeg av og til kjenne lettelse - da trenger jeg ikke være redd for å få det mer - men først og fremst medfører det mer angst, mer påtrengende tanker, og frykt for at det ikke skal gå over. Det fysiske ubehaget ved å ha for eksempel influensa hjelper ikke, og det er vanskeligere å få bukt med engstelsen når jeg 1) ikke kan komme meg ut og røre på meg, og 2) blir mye alene. Dermed er jeg også redd for den forhøyede angsten det innebærer å bli noe så uskyldig som forkjølet.

Angsten er veldig sterkt knyttet til ikke bare det å skulle ha noe farlig i kroppen, men det å ikke oppdage at det er der. Jeg føler det er mitt konstante ansvar å vite om det feiler meg noe, og hvis jeg går glipp av det, er jeg fullstendig mislykket. Derfor føles det som jobben min å engste meg. Kanskje, sier hjernen min til meg, hvis jeg engster meg nok, så vil det hjelpe på en eller annen måte. Angst er en slags skatt jeg betaler. Angst er en investering.

Intellektuelt så vet jeg at dette ikke stemmer. Jeg vet at jeg kan ikke ha full kontroll - jeg vet ikke alt, jeg kan ikke vite alt, og hvis jeg skulle bli syk - noe som kan skje, selv om det er mer sannsynlig at det ikke skjer - så er det ikke fordi jeg har gjort noe galt.

Jeg vet også at jeg er ung og fysisk frisk, at jeg har en sunn livsstil og at det er ingenting som tyder på at jeg brygger på noe alvorlig. Ofte kjenner jeg skam over at jeg bruker så mye tid på å engste meg for ting som andre faktisk går igjennom. Mitt grunnløse hysteri føles som et hån mot dem som har opplevd de tingene jeg er redd for.

Likevel føles frykten så enormt ekte. Den kjemiske tilstanden oppi hjernen min som gjør at jeg har G.A.D., er ekstremt overbevisende og går omkring i et nesten autentisk sunn fornuft-kostyme. Det er forvirrende også for meg, at jeg kan vite sannheten og samtidig ikke greie å tro på den. Da føler man seg ikke som herre over sin egen eksistens, når man kan stirre på himmelen og ufrivillig overbevise seg selv om at den er grønn. Det er slitsomt, ydmykende og frustrerende å være redd for sin egen kropp. Det er også en forsmedelig ting å være redd for, for det er umulig å unngå kroppen sin. Den er bestandig der, og den eneste pausen fra å være i den og vite det, er søvn.

I en dårlig periode kan jeg være opptil svært redd for:

- Å se på kroppen min
- Å gjøre bestemte bevegelser, sitte i bestemte stillinger
- Å bli for varm eller for kald
- Å dra hjemmefra
- Å ta medisin
- Å ikke ta medisin
- Å være blant folk
- Å være alene
- Å lese aviser og nyhetsoppdateringer
- Å lese noe som helst jeg ikke har lest før
- Å se filmer eller serier jeg ikke har sett før
- De automatiske forslagene på Google søk
- Å Google noe som har med sykdom å gjøre (hvilket jeg aldri gjør. Det er oppskriften på panikk, i ti av ti tilfeller.)
- Å spise bestemte ting
- Å gå på toalettet
- Å ikke få nok søvn
- Å omgås noen som hoster eller nyser
- Å gå til legen

Små, små ting kan sabotere hele dagen, eller sette meg ut i timevis - en bombastisk avisoverskrift, en e-post-påminnelse om å ta celleprøve, en overhørt samtale om sykdom og skade (noe folk dessverre ofte liker å prate om). Det er veldig irriterende ikke å ha tykkere hud, og det er frustrerende når angsten gjør det vanskelig å sette pris på andre ting, særlig ting jeg har sett fram til.

Det er ubehagelig å skrive om dette, men ørlite grann terapeutisk også. Håpet er at hele greia kan føles litt mer håndgripelig for min egen del når jeg oppsummerer det på denne måten, at folk som ikke kjenner til helseangst får litt innsikt i hvordan det kan være, og kanskje at folk som selv har opplevd det føler seg mindre alene. For det er ikke bare jeg som har det sånn, men det er lett å føle seg ensom i det.

Det behøver neppe nevnes at helseangst er en ugrei ting å streve med under en pandemi. Jeg tror mange opplever helseangst for første gang nettopp på grunn av koronaviruset.

Jeg skulle ønske jeg hadde en magisk kur mot begge deler, men jeg har lite å stille opp med. Det eneste jeg kan tilby av råd og innsikt er:

- Det er dumt å gruble over ting hvis man ikke egentlig kan gjøre noe med dem. Dette gjør jeg hele tiden, men jeg jobber aktivt med å slutte. Distraksjon er bedre enn å bare si til seg selv: "slutt å gruble." Øv på å la ting ligge, og finn på noe som krever oppmerksomheten din - det blir lettere etter hvert.
- Når det er ille, er det ingen skam i å la seg selv bruke trauste gamle tilpasningsmekanismer, så lenge de ikke er destruktive. Jeg ser serier jeg har sett en million ganger før, spiller repetitive spill på mobilen, og tar pause fra alt som kjennes overveldende når jeg må. Det er lov å være svak en stund.
- Gå en tur, etc. Bare kom deg ut i frisk luft og rør litt på kroppen hvis du kan. Du får bruk for de endorfinene. Selv om du har null lyst, vil du nesten aldri angre etterpå.
- La folk hjelpe deg. Ikke skjul at det er tøft, ikke isolér deg, ikke tenk at det forsvinner hvis du later som om det ikke fins. Sett heller ord på det og la dine nærmeste tilby støtte.
- Ikke vær redd for å søke profesjonell hjelp.

Nå skal jeg jobbe videre med å akseptere at livet er utenfor min kontroll. Kanskje til og med finne trøst i det.




English:

I have G.A.D., generalized anxiety disorder. For me, this manifests more than anything through health anxiety, a little sub-category of anxiety that isn't too uncommon - but it's rarely talked about. So I figured I would talk about it a little. Not really in an academic way, but rather to attempt to describe the experience. 

Health anxiety is simply put the fear of becoming ill; of something being wrong with you. While, of course, people generally do not want to get sick, walking around with a deep terror over it is a different story. This feeling of terror compares (for me, anyway) to the sensation you get in a truly nasty nightmare: "Holy hell, this is awful. Please don't let this be real." Or the little shock you get when you almost trip and fall, when your chair tips a bit too far back, or when you accidentally miss a step on the stairs - only persisting over time.

It is very uncomfortable. 

The anxiety is always there, but it rises and falls in waves. In a good period I can handle a lot (relatively speaking). In a bad period I can:

- Feel like I have symptoms of a series of ailments, spend hours thinking back and forth and feel around: does it hurt a little there? Is the skin usually a bit red in that spot? Has that mole always been there? Am I breathing funny? Is it uncomfortable to swallow? Am I dizzy? Hot? Cold?
- Convince myself I have a bunch of diseases, to the point of starting to go through things in my head that I need to have in order before I die. I will not list everything I've theorized might be wrong with me, but the list is long.
- Manically monitor my body, search my skin, be super-conscious of my breathing, count how often I need to use the bathroom.
- Have intrusive thoughts about gruesome scenarios, so sudden that I have to gasp or whimper.

All of this is accompanied by an intense sense of fear and panic that brings with it symptoms of its own. Anxiety is a mental illness, but it has very physical side effects, and for me this includes:

- High pulse
- Cold sweats
- Weak knees, feeling numb and shaky
- Hot flashes
- Dry throat
- Anxiety attacks in the form of hyperventilation
- Anxiety attacks in the form of heavy crying
- Waves of nausea
- Digestive issues and nervous bladder
- Muscle and joint pains from long stretches of tension
- Canker sores
- Nervous movements and fidgeting; I have difficulty sitting still without bouncing my foot, stretching my toes, picking at my own face or hands, etc.
- Exhaustion, because all of this consumes a lot of energy and doesn't ask permission

What's extra "fun" about health anxiety, is that the health anxiety itself can trigger symptoms that are frightening, and the ball keeps rolling from there. I can be so tensed up with fear of getting a crick in my neck, I get a crick in my neck. I can be terrified my hot flashes are a fever, when they're actually caused by my fear of it being fever. I can feel like I have a sore throat, but it's actually a result of me swallowing and swallowing and swallowing so many times to see if my throat hurts, I've made it sore.

When the health anxiety is at its worst, which can last days or weeks at a time, I can walk around and be more or less convinced that I have something that might infect those around me, that can make me sterile, that can evolve into something very serious, or plainly kill me. 

If I do catch something, I sometimes feel relief - that means I don't have to be afraid of catching it anymore - but first and formost it triggers more anxiety, more intrusive thoughts, and fear that I won't get well again. The physical discomfort of having e.g. the flu does not help, and it's harder to fight off the anxiety when I 1) can't go outside and be active, and 2) can't be around people. And so I also have fear of the increased fear levels of catching even an innocent cold. 

The anxiety is strongly tied not just to the idea of having something dangerous within my body, but to the idea of not discovering it's there. I feel it is my constant responsibility to be aware of antyhing wrong with me, and if I miss it, I am a complete failure. Therefore, it feels like my job to worry. Maybe, my brain tells me, if I worry enough, it will help somehow. Worrying is a sort of tax I pay. Stress is an investment. 

Intellectually, I know that this isn't true. I know I can't be in total control - I don't know everything, I can't know everything, and if I should get sick - which is a thing that could happen, even though it's more likely that I won't - it won't be because I did something wrong.

I also know I am young and physically healthy, that I have a healthy lifestyle and there's nothing to suggest I'm in danger. Often, I feel ashamed that I spend so much time worrying about things that others actually go through. My unfounded hysteria feels like a slap in the face of those who have experienced the things I'm afraid of.

And yet, the fear feels so devastatingly real. The chemical situation in my brain that is my G.A.D., is extremely convincing and walks around in a near-authentic common sense costume. It's confusing for me as well, that I can know the truth and be incapable of believing it. You feel like you aren't quite in charge of yourself, when you can stare at the sky and unwillingly convince yourself it's green. It's tiring, humiliating and frustrating to be scared of your own body. It's also a particularly vexing thing to be afraid of, because it's impossible to avoid your body. It's always there, and the only break from being in it and aware of it, is sleeping. 

In a bad period I can be slightly or even very afraid to:

- Look at my body
- Make certain movements, sit in certain positions
- Get too hot or too cold
- Leave home
- Take medicine
- Not take medicine
- Go out in public
- Be alone
- Read papers and news updates
- Read anything I haven't read before
- Watch shows or movies I haven't seen before
- Look at the automatic suggestions on Google search
- Google anything related to diseases (which I never do. That is a recipe for panic, 100% of the time)
- Eat certain things
- Go to the bathroom
- Not get enough sleep
- Be around someone who coughs or sneezes
- See a doctor

Tiny little things can wreck an entire day, or throw me off completely for hours - a harsh newspaper headline, an e-mail reminder to get a pap smear, overhearing a conversation about illness and injury (and unfortunately, people often like to discuss these things). It's very annoying not having a thicker skin, and it's frustrating when the anxiety makes it hard to enjoy things, especially things I've been looking forward to.

It's uncomfortable to write about this, but ever so slightly therapeutic as well. My hope is that it all might feel a little bit more manageable when I sum it up this way, that people who aren't familiar with health anxiety get some insight into the experience, and that people who do have experience with it might feel less alone. Because I'm not the only person in the world dealing with this, but it's easy to feel that way.

I probably don't need to mention that health anxiety is a tough thing to be coping with during a global pandemic. I think there are many people encountering health anxiety for the first time precisely because of the coronavirus. 

I wish I had a magical cure for both, but I don't have much to contribute. I can only offer these pieces of advice and insight:

- Mulling over things you're not able to change is not a good idea. I do this all the time, but I work hard on quitting. Distracting yourself is better than just telling yourself to stop overthinking. Practice leaving those thoughts alone by finding stuff that demands your attention. It gets easier over time.
- When it's bad, there's no shame in utilizing old faithful coping mechanisms, as long as they're not destructive. I watch comfort shows I've seen a million times before, play repetitive games on my phone, and take breaks from everything that feels overwhelming when I need to. It's okay to be weak for a while.
- Take a walk, etc. Just get out in the fresh air and move your body a bit if you can. You can use those endorphins. Even if you don't want to go at all, it's very unlikely you'll regret it.
- Let people help you. Don't hide that it's tough, don't isolate, don't think it'll go away if you pretend it's not there. Put it into words and let your loved ones give their support.
- Don't be afraid to seek professional help.

Now I'm gonna go back to working on accepting that life is outside my control. Maybe even find some comfort in it.