So you think you don't fat shame
Ingen kan påstå at det skrives lite om vekt- og kroppshysteri. Mange mener at det nødvendige er å skifte fokus. Jeg kan være enig i det, men jeg mener bestemt at veien fra sykelig fokus til normalt fokus må gå via bevisstgjøring. Store deler av problemet med fatshaming er nemlig at folk ofte ikke tar stilling til det før de blir tvunget.
Denne posten er skrevet i samarbeid med min søster Jenny Olderø. Vi har begge et variert spektrum av erfaring bak oss når det gjelder vekt, kropp, og fysisk og mental helse - har vært en rekke størrelser, og håndtert en rekke utfordringer.
Først og fremst skriver vi ut fra egne erfaringer, men vi vet at vi er svært langt fra alene om dem.
Vi har gjentatte ganger bitt oss merke i visse ting når det gjelder diskriminering og latterliggjøring av overvektige mennesker - for eksempel at det er sjokkerende normalisert. I et samfunn som blir mer og mer bevisst på likeverd, respekt for hvor forskjellige vi mennesker er, og såkalt politisk korrekthet, er det likevel påfallende vanlig å uttrykke seg nedsettende om tjukke personer. Ofte kommer dette til uttrykk på måter som virker mer eller mindre ubevisste. Folk er så godt vant med fordommene sine at de tenker ikke på dem som fordommer, og media hjelper dessverre ikke til.
Vi begynte å snakke om alt det vi opplever at folk ikke tenker over, ikke innser, ikke vet eller ikke virker interessert i å vite. Vi tror de fleste selv tror at de ikke ser ned på overvektige. Vi tror også at mange vil oppdage at de til en viss grad gjør det likevel, hvis de legger holdningene sine under lupen - eller i alle fall at de ikke gjør nok for å lære seg å identifisere, eller motvirke, fatshaming.
I tillegg tror vi at mange ikke er spesielt villige til å konfrontere seg selv på det punktet. Temaet skremmer dem litt. Forfatter Roxane Gay sier: "I think that people are afraid of fat because they know how they treat fat people. And they see how fat people are treated, and they don't want that for themselves." (the Rookie podcast, 2017).
Det er så mange mennesker der ute som aldri har sett seg nødt til å stille spørsmål ved at det er negativt å være tjukk. Det er den hele og enkle sannheten for dem, og alle som sier noe annet, finner på unnskyldninger. Dette er vanskelig å kjempe mot, men vi velger å prøve.
*
Her er (noen) ting vi skulle ønske langt flere var bevisst på.
1. Hvis du aldri har vært overvektig, så undervurderer du høyst sannsynlig problemet.
Vi har fortsatt tilgode å få dette motbevist, derimot får vi det jevnlig bekreftet. I utgangspunktet mener jeg at uansett hva det gjelder, så er det rimelig å anta at den som ikke har vært utsatt for en bestemt type marginalisering, bare har en begrenset forståelse av hvor utbredt denne marginaliseringen er og skaden den gjør.
Overvektige personer møter vel dokumentert diskriminering i forbindelse med jobbsøking. De har større sjanse for å bli nektet å adoptere. Ikke minst er de meget utsatt for diskriminering i møte med helsevesenet, noe som kan få svært alvorlige konsekvenser. Det er heller ingen hemmelighet at overvektige gjerne må betale mer og lete lenger for å finne klær som passer. Det er ikke vanskelig å finne konkrete eksempler på fordommer i full effekt på samfunnsbasis.
Men utover alt dette kommer de kontinuerlige påminnelsene. Å bevege seg igjennom verden som overvektig er å bli nesten uavbrutt utsatt for slanke menneskers oppfatning og fordømmelse av deg. Dette har vi aldri opplevd at utenforstående skjønner omfanget av.
Det kan være direkte og utilslørt - ladede blikk, hvisking, latter, kommentarer. For overvektige personer som er aktive i media går det ofte så langt som til hat, hets og trusler.
Det kan også være andres ubetenksomme kritikk av egen kropp, "velmente" råd om trening og kosthold, eller bare å le med til tjukkevitser på TV. Uansett hvor indirekte du signaliserer at overvekt er stygt, trist eller komisk, vær klar over at de overvektige menneskene rundt deg hører godt mellom linjene.
2. Det er belastende å alltid være en vits i media.
Media spiller en enorm rolle i samfunnet vårt. Bøker, spill, film og TV er vår tids dominerende måte å fortelle historier, og våre fremste kilder til å kollektivt utforske hvem vi er, hvorfor vi gjør det vi gjør, hva vi syns er riktig og ikke riktig, hva vi syns er kult og ikke kult, hva vi syns er morsomt og hvorfor. Hva som er normalt og hva som ikke er normalt. Derfor, jo mindre bekreftelse du får i hverdagen, jo større betydning har bekreftelse fra populærkultur. Det gir oss forbilder og en stemme, en opplevelse av å bli sett, hørt og legitimert.
Jeg liker å utfordre folk til å nevne overvektige karakterer i fiksjon som ikke i en eller annen utstrekning er en vits. Å være tjukk er en hel personlighetstype, skal man tro størsteparten av bøker, film og TV. En gang iblant er man fæl og ondskapsfull (Ursula fra Den lille havfruen), oftere er man lat, litt dummere enn de andre, og gjerne særskilt opptatt av mat og spising (Homer Simpson, Dudleif fra Harry Potter, Fat Amy fra Pitch perfect, Monica fra F.R.I.E.N.D.S.) Disney har bidratt stort til denne erketypen (Rulle og Horace fra 101 dalmatinere, Baloo fra Jungelboken, Le Fou fra Skjønnheten og udyret, Chien Po fra Mulan, Gus fra Askepott, Andebys Guffen). I tillegg til alle spesifikke karakterer som løfter frem stereotypi og fordommer, er det dessuten titusenvis av eksempler på tilfeldige vitser og kommentarer om at tjukke kropper er stygge og det ville være ekkelt å ha en (for eksempel i komiserien How I met your mother, hvor en løpende vits er Barney Stinsons avsky for tjukke jenter).
Dette betyr ikke at positive portretteringer av tjukke personer ikke fins, men de er ennå for få til å virkelig utfordre de store stereotypene. Selv nyere media har ikke lagt fra seg fatshaming som virkemiddel - se for eksempel Netflix' Gilmore girls - a year in the life, eller NBCs Brooklyn nine-nine, som for øvrig er kjent for å være svært progressiv og variert.
Å konstant bli representert på en nedsettende måte og måtte være en punchline, tar på. Det minner en om at disse filmene, disse bøkene, disse seriene ble ikke laget for deg. Du ble knapt nok sett på som et ordentlig menneske da dette ble skrevet. Skaperne av dette ønsker ikke, eller kan ikke engang tenke seg, at du også skal se dette og bli investert i historien. Det seerne skal relatere til, er lettelse over å ikke være som deg. Det er fornedrende.
Det er dessuten ikke bare fiktive overvektige som latterliggjøres i media. Sosiale nettplattformer som facebook og twitter florerer av anti-tjukk humor. Fra "så-tjukk-kommer-jeg-til-å-bli-etter-corona-karantene"-memes, til bilder av virkelige personer akkompagnert av nedsettende kommentarer og utfordringer som "tagg kjæresten hennes", for å uttrykke at både å være en tjukk person og å date en tjukk person er utrolig latterlig.
3. Vekt definerer ingen, overvektige inkudert.
Det kan komme som en overraskelse, men å være tjukk er altså ikke en personlighet i seg selv. Tjukke mennesker innehar hele det samme spekteret av evner, følelser og personlighetstrekk som slanke mennesker. Og dagen til en overvektig person dreier seg vanligvis ikke først og fremst om vekt og kropp. Stigmaet er alltid der, men tjukke mennesker lever faktisk livet sitt på vanlig vis i samme verden som alle andre.
4a. Helse er uendelig mye mer komplisert enn slank / tjukk.
Alt det andre er vel og bra, tenker mange. Media må bli bedre. Fatshaming er ikke bra, og tjukke mennesker fortjener like mye respekt som hvem som helst... men til syvende og sist er det jo ikke sunt å være overvektig.
Den kanskje mest seiglivede myten om overvekt er at tjukk for evig og alltid er synonymt med usunn, og at det beste for helsa er å bli slank for enhver pris. Dette prinsippet tas for god fisk i de tusen hjem, i de tusen kommentarfelt og på en masse legekontor. Vitenskapen har bevist gang på gang at det er ikke så enkelt, og spør du oss, så støttes vitenskapen av sunn fornuft.
Selvfølgelig er vi mennesker mer varierte og avanserte enn det. Selvfølgelig er det hundrevis av ulike grunner til at folk er, eller blir, overvektige. Selvfølgelig er BMI et meningsløst system for å måle helse - utallige mennesker med en overvektig BMI lever sitt sunneste liv, og utallige mennesker med "riktig" BMI gjør ikke det. Selvfølgelig er det ikke bare kroppsstørrelse som sier noe om helsa, men også muskelmasse og fettlagring, arv og genetikk, livsstil, funksjonsnivå, kulturelle standarder, og, ikke minst, psykisk helse.
Det å bli frisk av en spiseforstyrrelse, for eksempel, betyr ikke egentlig "bli normalvektig". Men siden det er dét andre kan se utenpå, tror mange altså at en alvorlig psykisk lidelse kureres først og fremst ved å "fikse" det utvendige. Når du får den riktige kroppen, da blir alt bra. Og mange overvektige kjøper også denne drømmen som sier at det er ingen problemer som ikke forsvinner med x antall kilo.
Fysisk og psykisk helse går hånd i hånd. Vi vet at skam og selvforakt ikke fungerer som motivasjon for vektnedgang, og at slanking ikke er for alle, snarere for de få. Kroppen din blir ikke friskere av at psyken din mishandles, og vi vil påstå at en tilfreds, veljustert sjel i et overvektig legeme er sunnere enn en slank kropp full av selvhat og nevroser.
Og sist, men ikke minst: Å være sunn og frisk gjør deg faktisk ikke mer verdt som menneske, selv om det er lett å føle det slik. Du fortjener grunnleggende respekt uansett.
4b. Andres helse har ikke du noe med (helt seriøst).
Det er på høy tid at folk innser at innspill om andres kropp og helse mest sannsynlig ikke er velkomne. En huskeregel for hvorvidt din mening om noens vekt, utseende eller kosthold er relevant, er: har vedkommende bokstavelig talt spurt meg hva jeg syns?
Hvis ikke, hold tankene dine for deg selv.
Ofte får vi inntrykk av at slanke mennesker tror tjukke mennesker aldri har hørt om konseptet vekttap før. At de har ventet hele livet på at denne ene tynne personen skal komme og fortelle dem om sammenhengen mellom vekt, ernæring og mosjon.
Vi mistenker at forestillingen om at tjukke mennesker er litt dumme, henger sammen med denne ideen om at å legge seg borti er egentlig å gjøre dem en tjeneste. Du som er slank må nødvendigvis ha gjort noe riktig, og derfor kan du hjelpe.
Men andres kropp er bare ikke din sak. Kanskje bryr du deg oppriktig fra hjertet, men du trår likevel over grensen.
5. Samfunnet vårt gjør de besynderligste ting til et moralsk spørsmål.
Har du noen gang lurt på hvorfor det er ansett som mer sofistikert å lese bøker enn å se film? Eller hvorfor det er litt skambelagt å trives bedre innendørs enn ute? Eller - hvorfor det er moralsk overlegent å være tynn? Er det muligens egentlig blottet for logikk?
Midt imellom fatshaming og ordentlig aksept, finner vi betinget aksept. Du kan godt være tjukk, men du må være en God tjukk person, og en God tjukk person skammer seg litegrann.
Nok en ting folk virker forbausende lite klar over, er at ikke alle vil være slanke, all dritten man blir utsatt for til tross. Mange har fullt opp med andre ting å fokusere på, og driter fullstendig i hva de veier mens de lever livet. Atter mange er ikke bare fornøyde, men elsker oppriktig å være plus-size. Disse menneskene blir gjerne anklaget for å glorifisere en usunn livsstil, fordi de eksisterer uten å be om unnskyldning for det i øst og vest.
For det finnes virkelig en forventning om nettopp beklagelse. Overvekt oppfattes gjerne som en moralsk lyte, en personlighetsfeil man konstant må kompensere for, siden den alltid er synlig. Du kan ikke bare gå rundt og være overvektig og trives med det, og du må i hvert fall ikke insinuere at du ikke gjør alt i din makt for å slutte å være tjukk. Du må aldri vise entusiasme for mat som ikke er kalorifattig, eller antyde at du faktisk ikke liker å trene. Dette er synspunkter du har sagt fra deg din rett til.
Det lever en oppfatning om at du gjør din plikt for samfunnet ved å være slank og forbli slank. Du skylder omverdenen å være slank, fordi det visstnok er finest å se på, og for å holde prisen på forsikring lavere (alle vet at forsikringsselskaper er moralske pilarer i samfunnet, og at overvekt er den eneste tingen som rokker ved opplegget). Når enkelte så bryter disse reglene, blir folk provosert.
*
Til sist:
6. Hvis du skal motvirke fatshaming må du gjøre det med og uten publikum.
Overvektige er altså tilsynelatende en av de samfunnsgruppene det fortsatt er mest "lov" til å være ondskapsfull mot. Heldigvis er dette også i endring. Vi tror sosiale media bidrar til dette - tjukke mennesker har større mulighet enn før til å være synlig på egne premisser, uttrykke sitt syn på ting, og gjøre det mulig for folk å faktisk se et større spekter av kropp til daglig og internalisere et utvidet normalbegrep. Samtidig syns færre og færre det er greit å fatshame i det offentlige rom (selv om enkelte dessverre syns det er både greiere og enklere enn før).
Men en ordentlig holdningsendring må gå lenger enn det offentlige rom, og ikke bare gjøre seg gjeldende i situasjoner hvor overvektige kan se det.
Hvis du aldri skriver anti-tjukke kommentarer på nett, men sier dem høyt sammen med venner, så fatshamer du fortsatt.
Hvis du aldri sier et vondt ord om andres kropp, men rakker ned på din egen og kaller deg selv stygg og feit, så fatshamer du fortsatt.
Hvis du lar være å si til fremmede hva de burde og ikke burde spise, men uoppfordret tipser venner eller familiemedlemmer om hvordan de kan gå ned i vekt (eller unngå å gå opp i vekt), så fatshamer du fortsatt.
Hvis du finner det støtende at tjukke mennesker legger ut bilder av seg selv, går lettkledd, eller spiser kake, så burde du nok jobbe med deg selv.
Hvis du lar fullstendig være å fatshame så lenge du er sammen med en tjukk person, men skifter tone når du er sammen med bare tynne mennesker, så du mer innstilt på å bli oppfattet som en alliert, enn å faktisk være en.
Det holder ikke i lengden å Huske at tjukke personer er komplette, reflekterte mennesker som skjønner verden rundt seg og fortjener respekt og kjærlighet på helt lik linje med tynne personer. Du må virkelig Vite det, virkelig omfavne det som en helt grunnleggende sannhet, til øynene dine er åpne for fatshaming i alle sine former, og du også har fått nok.
English:
We can not pretend there's a lack of commentary on weight and body shaming. Many believe it's necessary to change focus at this point. I agree to an extent, but it is still my belief that you don't go from an unhealthy fixation to a relaxed consciousness without creating awareness. Much of the issue with fat shaming is precisely that people often will not confront it until they are forced.
This post was co-authored by my sister Jenny Olderø. We both have a broad spectrum of personal experience with weight, body image, and related physical and mental health. We have been a variety of sizes and faced a variety of challenges over it.
While we're primarily writing from our own experiences, we know for a fact that they are nowhere near exclusive to us.
We have frequently taken notice of certain things when it comes to discrimination and ridicule of overweight people, for instance how shockingly normalized it is. In a society increasingly conscious about equality, respecting differences and so-called political correctness, it is still surprisingly common to speak condescendingly about fat people. Often, this seems to be expressed in more or less unconscious ways. People are so comfortable with their prejudice, they don't think of it as prejudice, and the media is unfortunately not helping.
We began to discuss all the things we feel people do not think about, do not realize, do not know or seem interested in knowing. We think most people believe that they don't look down on fat people. We also think many of them would discover that they actually do a little bit, if they were to put their values under the microscope - or at the very least discover that they're not doing much to identify, or combat, fat shaming.
In addition, we don't think a lot of people are necessarily willing to confront themselves on that point. The subject scares them a bit. Author Roxane Gay says: "I think that people are afraid of fat because they know how they treat fat people. And they see how fat people are treated, and they don't want that for themselves." (the Rookie podcast, 2017)
There are so many people out there who have never seen any need to question the idea that fatness is bad. That is the whole and simple truth for them, and anyone who says differently, is making excuses. This attitude is difficult to challenge, but we choose to try.
*
Here are (some) things we wish far more people were aware of.
1. If you've never been overweight, you most likely underestimate the problem.
We have yet to be proven otherwise on this. We get it confirmed all the time, however. As a rule of thumb, I believe that anyone who has not themselves been the target of a particular form of marginalization, is bound to have a limited understanding of the magnitude and effects of said marginalization.
Fat people face well-documented discrimination when looking for work. They are at a higher risk of being denied the right to adopt children. They are, not least, exposed to rampant discrimination when seeking healthcare, which can and does have very serious consequences. It is also no secret that fat people are often forced to search longer and pay more for clothes that fit. It is not difficult to find concrete examples of faphobia at work in society.
Beyond all of this, though, are the constant reminders. Moving through the world as a fat person is to be subject to a virtually uninterrupted stream of thin people's perception and judgement of you. We don't find that outsiders truly grasp the scope of this.
It can be direct and uninhibited - pointed stares, whispers, laughter, comments. For public figures who are fat, it often escalates to hate, harrassment and threats.
It can also just be others' thoughtless critique of their own bodies, "well-intended" advice about diet and excercise, or simply laughing along to fat jokes on TV. Just know that no matter how subtly you flaunt the notion that fatness is ugly, sad, or grotesquely funny, the fat people around you are picking up on it.
2. It's exhausting to always be a joke in the media.
The media is incredibly influential in our society. Books, games, movies and television are the main storytelling platforms of our time, and our main sources of collectively exploring who we are, why we do the things we do, what we consider right and wrong, what we think is cool and what we don't, what we think is funny and why. What is normal, and what is not normal. And so the less affirmation you find in real life, the more we tend to rely on affirmation from stories and popular culture. It offers us role models and a voice, a sense of being seen, heard and appreciated.
I like to challenge people to name fat characters in fiction that aren't some kind of a joke. According to the majority of books, movies and TV, being fat is a whole personality type. Now and then you're awful and wicked (Ursula from The Little Mermaid). More often, you are lazy, slightly dumber than those around you, and especially obsessed with food and eating (Homer Simpson, Dudley from Harry Potter, Fat Amy from Pitch Perfect, Monica from F.R.I.E.N.D.S.) Disney has contributed lots to this archtype (Rolly and Horace from 101 Dalmatians, Baloo from the Jungle Book, Le Fou from Beatuy and the Beast, Chien Po from Mulan, Gus from Cinderella as well as Gus from the Donald Duck universe). On top of all the specific characters who reinforce stereotypes and prejudice, there are thousands upon thousands of random jokes and comments to be found about fat bodies being ugly, and how it would be terrible to have one (For example in the sitcom How I Met Your Mother, where a running gag is Barney Stinson's disgust with so-called "fatties").
This is not to say that positive depictions of fat people don't exist, but they are too few yet to truly challenge the dominating stereotypes. Even very recent media still utilizes fat shaming for laughs - see for instance Netflix' Gilmore Girls - A Year In the Life, or NBC's Brooklyn Nine-Nine, a show otherwise known for being progressive and diverse.
Constantly being represented in a belittling way and having to be a punch line, is tiresome. It reminds you that these movies, these books, these shows were not made with you in mind. You were barely considered a real person when this was written. The creators of this popular thing do not want, or can not imagine, you seeing this and getting invested in the story. What viewers are meant to relate to, is relief that they are not like you. It's degrading.
It is also not just fictional fat people who face ridicule in the media. Social network sites like Facebook and Twitter are flooded with fatphobic humor. From "here's-how-fat-I'll-be-after-quarantine"-memes, to images of real people accompanied by cruel comments and challenges like "tag her boyfriend", expressing that both being a fat person and dating a fat person, is laughable.
3. Weight defines no one, including fat people.
It may come as a surprise, but being fat is not actually a personality on its own. Fat people are capable of the same spectrum of abilities, emotions and personality traits as thin people. And a fat person's day does not usually revolve around the size of their body. The stigma is always present, but fat people do in fact live their regular lives in the same world as everyone else.
4a. Health is infinitely more complicated than skinny / fat.
That other stuff is all well and fine, some people think. The media should do better, fat shaming isn't ok, and fat people deserve as much respect as anyone else... but in the end, it just isn't healthy to be overweight.
Possibly the toughest myth to kill, is that "fat" is forever synonymous with "unhealthy", and that the best thing for your health is to become thin at whatever cost. This belief goes unquestioned in so many homes, comment sections and doctor's offices. Science has proven over and over again that it's nowhere near that simple, and if you ask us, science is backed by common sense on this one.
Of course we humans are more diverse and complex than that. Of course there are hundreds of different reasons why people are, or become, overweight. Of course BMI is a pointless tool for measuring health - numerous people with a BMI of "overweight" are living their healthiest lives, and numerous people with the "right" BMI are not. Of course body size isn't the only indicator of health - there's muscle mass and fat storage, heritage and genetics, lifestyle, ability, cultural standards, and lest we forget, mental health.
Healing from an eating disorder, for instance, does not actually mean "reach normal weight". But since that is the change people can see when they look at you, many do indeed think that a serious mental illness is cured mainly by "fixing" the outside part. When you get the right body, everything will be good. And many fat people also buy into this dream that says there's no problem that won't go away with x number of pounds.
Physical and mental health go hand in hand. We know that shame and self-contempt are terrible motivators for weight loss, and that dieting is not for everyone, but rather for a very few. Abusing your psyche doesn't make your body healthier, and we'd argue that a content, well-adjusted spirit in an overweight body is much healthier than a thin body filled with self-hate and neurosis.
And last, but not least: Being at peak health doesn't raise your worth as a human being, even if it's easy to feel that way. You deserve basic respect either way.
4b. Other people's health isn't your business (no, really).
It is high time that people realize that input on others' health or body is probably unwelcome. A rule of thumb for whether your opinion on someone's weight, appearance or diet is relevant, is: did this person literally ask to hear my thoughts?
If not, keep them to yourself.
Often, we get the impression thin people believe fat people have never heard of the concept of weight loss before. That they have waited all their lives for this one thin person to appear and tell them about the connection between weight, nutrition and excercise.
We suspect that the stereotype of fat people being a little bit stupid, is linked with this idea that by interfering you're actually doing them a favor. Being thin, clearly you have done something right, and therefore you can help.
But other people's bodies just aren't your business. Maybe you truly, genuinely care, but you are still overstepping your boundaries.
5. Our society turns the most curious things into a moral issue.
Have you ever wondered why it is considered more sophisticated to read books than to watch movies? Or why it is a tiny bit shameful to prefer being indoors to being outside? Or - why it is seen as morally superior to be thin? Is all this possibly devoid of any real logic?
Between fat shaming and true acceptance, there's conditional acceptance. You may be fat if you like, but you have to be a Good Fat Person, and a Good Fat Person is a little bit ashamed.
Yet another thing people seem surprisingly unaware of, is that not everyone wants to be thin, despite the amount of crap they have to take. Many are focused to capacity on other stuff, and don't give a single damn what they weigh while they're living life. And many are not only content, but genuinely happy to be plus-sized. These people tend to get accused of glorifying an unhealthy lifestyle, because they exist without apologizing for it all day long.
Because subtle calls for displays of regret are all too real. Fatness tends to be viewed as a moral failure, a personality flaw one constantly has to compensate for, since it is always visible. You can't just walk around and be fat and enjoy it, and you certainly mustn't insinuate that you're not doing everything in your power to stop being fat. You must never express enthusiasm for food that isn't low on calories, or suggest that you don't actually like working out. These are opinions you've sacrificed your right to.
There's an idea that you are doing your duty to society by being thin and staying thin. You owe the people around you thinness, because it's allegedly nicest to look at, and to keep the price of insurance low (everyone knows that insurance companies are moral pilars of society, and that high body weight is the only thing disrupting the whole system). When some people break these rules, others get offended.
*
Finally:
6. If you are to combat fat shaming, you have to do it with and without an audience.
As far as we can tell, fat people remains a demographic it's still quite "allowed" to be cruel towards. Thankfully, this too is starting to change. We believe social media contributes to this - fat people have more opportunity than before to be visible on their own terms, express their views, and enable people to actually see a wider spectrum of bodies from day to day, internalizing an expanded understanding of normalcy. Meanwhile, fewer and fewer people seem okay with public fat shaming (although some individuals unfortunately consider it both easier and more okay than before).
But a real change of attitude needs to reach deeper than public spaces, and not just take place as long as fat people can see it.
If you never write fatphobic comments online, but speak them out loud around friends, you're still fat shaming.
If you never say a bad word about other people's bodies, but trash your own and call yourself ugly and fat, you're still fat shaming.
If you refrain from telling strangers what they should and shouldn't eat, but give friends and family members completely unsolicited advice on how to lose weight (or avoid gaining weight), you're still fat shaming.
If you find it offensive that fat people post pictures of themselves, wear revealing clothing, or eat cake, you should probably work on yourself.
If you completely avoid fat shaming as long as you're around anyone who's fat, but change those ways when you're with only thin people, you're more preoccupied with looking like an ally, than actually being one.
It's not enough in the long run to Remember that fat people are complete people with diverse minds, who understand the world around them, and deserve entirely the same level of respect and love as thin people. You need to really Know it, fully embrace it as a most basic truth, until your eyes are open to fat shaming in all its forms, and you, too, have had enough of it.
