Nasjonaldag og nasjonalånd
Konseptet land får nye dimensjoner for tida. Grenser er stengt og vi er plutselig ekstra oppdelt. Ulike land gjør ulike ting i møte med det samme ondet, og vi ser over grensene og leter etter forskjeller og fasitsvar. På søndag skal vi feire dette landet, om enn på nedtonet vis.
Jeg har aldri helt forstått nasjonal stolthet. Jeg ble født her, men jeg hadde fint lite å si i saken. På Facebook dukker det opp kvalmende innlegg med "Norge for nordmenn", som om det er et æresmerke å ha kommet til verden innenfor grensa, en oppnåelse. Som om det helt tilfeldige sier mer om et menneske enn det de velger å knytte seg til. Den slags giftig nasjonalisme hos mine landsfeller er jeg alt annet enn stolt over.
Jeg forstår ikke hvorfor makthaverne er tilfreds med å bare se på det som foregår på Lesvos, hvorfor det skal være for mye å be om at barna i Moria får komme til trygghet. Fortjener ikke de en oppvekst like mye som oss her i "verdens beste land å bo i"? Store ord fra en nasjon som ikke vil dele på godene. Det er jeg ikke noe stolt over.
Jeg skulle gjerne visst det fulle omfanget av den norske regjeringen sine overgrep mot samefolket igjennom historien, et tema som overfladisk berøres i skolen og ellers ikke snakkes særlig om. Jeg skulle ønske samisk historie, språk og kultur ble inkorporert i læreverket på en seriøs og respektfull måte; i stedet hører jeg om videregående skoler som har markert samenes nasjonaldag ved å be elevene prøve å "kle seg samisk". Det er jeg så langt fra stolt over.
Jeg blir frustrert og sint når dette landet, som påstår å verdsette frihet og likestilling, innskrenker abortloven i 2019. Dette skulle vi være ferdig med. Kanskje det er bedre her enn mange andre steder, kanskje vi sakte men sikkert beveger oss i riktig retning hvis man zoomer ut, men det er ikke godt nok.
Men jeg er fri til å si alle disse tingene. Det er ikke ingenting.
Jeg kan tale landet mitt midt imot, lese det teksten, være misfornøyd (noe vi nordmenn er flinke til på godt og vondt). Jeg kan legitimt forvente bedre.
Jeg er ikke stolt, men jeg er likevel full av kjærlighet til landet mitt, slik man (stort sett) er glad i den familien man tilfeldigvis ble født inn i. Ikke bare til de geografiske områdene som føles som hjemme, men til menneskene som er innstilt på å skape en bedre verden for alle. For hver Soldier of Odin er det langt flere som bygger broer, tar hensyn og setter pris på nye perspektiver, språk og kulturer. For hver ordfører som ikke vil se for mange innvandrerbarn i 17. mai-tog, for hver frisør som stenger muslimer ute, er det langt flere familier som har valgt dette stedet, som har lært dette knotete språket, som er strålende vakre i bunad og hijab. For hver teskje med hat, uansett hvor sterkt og konsentrert, er det litervis med kjærlighet, solidaritet og innsatsvilje. Det elsker jeg. Det er et Norge jeg heier på. Det er mitt land.
På 17. mai skal jeg glede meg over alle de gode menneskene som har sitt hjem her, hvor vakkert det er omkring oss og hvor heldig jeg er som har fått muligheten til å leve her. Og jeg skal spise obskøne mengder is.
Siden skal jeg fortsette å kreve bedre. Den nasjonen man elsker, tukter man. Jeg er stolt over mine standarder.
På forhånd gratulerer med dagen, jeg er glad i dere.
English:
The concept of countries has added dimensions lately. Borders are closed and we are suddenly extra divided. Various countries do various things in the face of the same awfulness, and we look across the lines in search of differences and answers. On Sunday we will celebrate this country, however toned down.
I've never quite understood national pride. I was born here, but I truly had no say in the matter. On Facebook, sickening posts with "Norway for Norwegians" pop up, as if entering the world on this side of the border is somehow an achievement, a badge of honor. As if the entirely coincidental says more about a person than where they choose to put down roots. That brand of toxic nationalism among my neighbors, I'm anything but proud of.
I don't understand why those in power are content simply looking at what goes on on the island of Lesvos; why it's apparently too much to ask that the children in Moria be brought to safety. Do they not deserve a childhood as much as we do here in "the best country to live in"? Grand words from a nation unwilling to share the good fortune. I am not proud.
I wish I knew the full magnitude of the Norwegian government's abuse of the Sami people throughout history, a subject barely touched upon at school, and otherwise rarely adressed. I wish Sami history, language and culture were incorporated in the syllabus in a serious and respectful way; instead, I hear of high schools "celebrating" the Sami national day by asking students to dress up "sami-like". I am so far from proud.
I get frustrated and angry when this country, which claims to value freedom and equality, limits the right to bodily autonomy and prunes the laws on abortion in 2019. We were supposed to be done with this. Maybe it's still better here than many other places, maybe we're still moving slowly in the right direction if you zoom out, but it isn't good enough.
But - I am free to say all these things. That is not nothing.
I can criticise my country right to its face, lay down the law, be displeased (something Norwegians fortunately, and unfortunately, are very good at). I can legitimately expect better.
I am not proud, but I am full of love for my country, as one (usually) loves the family one happened to be born into. Not just for the geographical spots that feel like home, but for the people determined to create a better world for everyone. For every Soldier of Odin there are many more building bridges, being considerate and appreciating new perspectives, languages and culture. For every mayor not wishing to see too many immigrant children in the 17. May parade, for every hairdresser turning away muslims, there are so many more families who have chosen this place, who have learned this wonky language, who look radiant in their bunad and hijab. For every teaspoon of hate, however strong and concentrated, there are gallons of love, solidarity and gumption. I love that. That is a Norway I can root for. That is my country.
On 17. May I am going to be joyful over all the good people who are at home here, how beautiful it is around us, and how lucky I am to have the chance to live my life here. And I am going to eat obscene amounts of ice cream.
Going on, I will continue to demand better. Loving a nation is keeping the standards high. And I take pride in my standards.
Gratulerer med dagen in advance. I love you.
Kommentarer